onsdag 28. oktober 2009

Sushi = æsj.

Dagen i dag var rett og slett slitsom. Ikke for å klage, men den var lang, og man gjorde ikke så mye gøy. Timene besto av mye japansk, blant annet historie, gammeljapansk og moderne japansk. Vi hadde også to timer engelsk, og den ene timen forsto jeg ikke mye av, og den andre ble for lett. Haha, jeg er litt for rask i forhold til de andre. Også ble jeg så trøtt av å huske nye kanji tegn. Jeg har lært meg tre nye i dag, som betyr følelse, studere og tre. Som i trær. Jeg klarte faktisk å få meg noen små blunder i timen i dag også. Jeg ble liksom bare borte... Jeg liker virkelig den strategien til japanske lærere, for det blir virkelig stille. Friminuttene er ikke stille, men så har jeg visst havnet i en av de mest livlige og bråkete klassene på skolen. Og det gjør ikke så mye, når alle er snille mot meg. I lunsjen i dag hadde Mika, en av de nye venninnene mine, hatt med seg en liten boks med spesiell gelè til meg. I går hadde hun hatt med en og spist selv, og jeg hadde studert boksen hennes ganske nøye, for den typen gelè var noe jeg aldri hadde sett før. Så, hun tok med en til meg så jeg fikk smake! Den var kjempegod. Type gjennomsiktig og søt, med lett fruktsmak. Lunsjen min generellt var egentlig ganske god. Ris med noe strø på, smakte godt, omelett, litt spagetti, og noe kjøtt. Jeg elsker japanske matbokser. Jeg lager et innlegg om det i morgen!! Ellers syns jeg det var så utrolig sjarmerende at klassevenninnen min snudde seg mot meg og ville ha hjelp til å sjekke engelsk leksa si. Og jeg var ikke vond å be. Oppgaven gikk ut på at du fikk en setning, som du skulle ommøblere. Setningen her var "He was named Peter by his grandmother".
Setningen var halvveis ferdig, og du skulle bare fylle inn tre ord. Halvferdig så den slik ut: "His grandmother..." Setningen skulle egentlig bli "His grandmother named him Peter" men venninnen min hadde klart å skrive "His grandmother was named Peter." Åh, jeg sleit for ikke å begynne å le. Stakkar japanske jenta er ikke helt flink i engelsk.. Men derfor er det bra at de får prøve engelsken sin på meg, for jeg er ikke så skummel, for japansken min er helt forferdelig n_n Søtt, jeg er ekstralærer i engelsktimen...

Også gikk jeg gjennom gangen til tredjeklasse, og de ser meg ikke hver dag, så jeg møtte på masse kommentarer angående hvor søt jeg var. Jeg hadde på meg en liten hvit hårbøyle med sløyfe på, som jeg har kjøpt i Corfu. Flertallet av jentene i klassen min kommenterte hvor søt den var, og, jeg fant ut at de har begynt å kalle meg "Hime-chan". Hime er japansk for "prinsesse" og "chan" er en betegnelsesform man bruker etter navnet til personen. "chan" brukes om mennesker som er yngre enn deg, og om det er venner eller familie. Selfølgelig er det unntak, men dette er det vanligste. "Hime-chan".. Håper ikke det når ut over hele skolen...

Jeg kom meg trygt hjem uten noen togvenner i dag (gårsdagens togvenner har mailet meg i hele dag!), og holdte på å sovne på bussen. Akkurat som i Norge. Bortsett fra at japanske bussseter er mindre, og har færre seter, så man er garanert å måtte dele. Jeg kom hjem til tomt hus, fordi Papa var på jobb, og Mama var på et synkronsvømme show. Søskenbarnet mitt, han som kledde av seg og danset for meg i bare undertøyet, er med i en synkronsvømme klubb. Genialt. Og siden søsteren min skulle studere etter skoletid, og så ble ikke hun med hjem heller. Men Papa og Mama kom hjem etter kort tid, sammen med Okasan, bestemor altså, som hadde med seg en venn. Som vanlig fikk bestemor en klem, og venninnen til bestemor insisterte på en klem hun også, fordi hun syns jeg var så søt. Og der sto jeg i slaskeklær. Ikke hver dag jeg føler meg fin i slaskeklær altså!

Etter dette dro vi for å hente Yoshie, og dro ut for å spise. Gjett hva vi spiste... Sushi! Og, jeg kan nå, helt ærlig med erfaring si at JEG LIKER IKKE SUSHI!!! Unnskyld til alle dere som måtte like sushi, men jeg takler det ikke. Greit nok at jeg ikke liker sjøgress, men jeg har ikke evne til å konsumere rå fisk... Ikke engang halvrått oksekjøtt klarte jeg å spise mer enn èn bit av, for å være høflig. Jeg ble ganske lettet da de bestilte kylling til meg. Jeg elsker det at familien min er så forståelsesfull, og aksepterer at jeg ikke liker ting, og bare ler og smiler. Eneste betingelsen er at jeg prøver alt en gang. Og det klarer jeg da. Og nå har jeg kommet over sushi. Så, bare så dere vet det om dere noensinne skal invitere meg ut på mat, jeg spiser ikke sushi. Haha.
Men det skal være sagt at resturanten var utrolig fancy! Du kom inn i et stort rom, og midt i rommet var "kjøkkenet". Rundt dette var det masse bord, og mellom bordet og "kjøkkenet" var det en form for benk, med samlebånd på. På samlebåndet satte de ut forskjellige typer sushi hele tiden, også kunne man bestille spesielle ting fra menyer på bordet. Man trengte ikke å tenke så hard på penger, fordi alle matrettene var satt på spesielle tallerkner, og det var fem forskjellige tallerkner. Alle tallerknene hadde forskjellig pris, så når du var ferdig med å spise, kom det bare en person og telte antall tallerkner av hver farge. Praktisk!? Utrolig stilig i alle fall. Også var de veldig service innstilte. Når du kom inn, ropte alle arbeiderene "velkommen!" Når du var ferdig med å spise, ropte de "velbekomme!" og når du hadde betalt og skulle dra, ropte de "tusen takk, hadebra!" Haha, jeg skvatt, men det var facinerende.. Så absolutt!


Her kan man se "samlebåndet".

Og et akvarium jeg ble heller facinert av, fordi de hadde en flat fisk i det.

Jeg liker ikke fisk, men den var søt, for den lagde kyssebevegelser mot akvariumsruten når jeg glodde på den.


Åh, jeg har kjøpt japansk leppepomade! Den er rar, og ikke rund, sånn vi er vant med. Den er oval! Haha, fancy.

3 kommentarer:

  1. så du noen fugu der??????

    SvarSlett
  2. Marion du er tøff altså. Det må være ekstremt fasinerende.gleder meg masse til å lese mere blogg fra japan

    mamman til snod

    SvarSlett
  3. Pappa: Neeei, ikke noe fugu, så vidt jeg vet! :)

    Anita: Tusen takk!!

    SvarSlett