torsdag 31. desember 2009

Japansk nyttår, oshougatsu!

Okaii, nysjerrig på japansk nyttårsaften? Vel, klokken er ikke mer en kvart på ni akkurat , så..

Velvel, jeg våknet sent av uvisse grunner, (kan ha noe å gjøre med at jeg spilte DS til litt sent... Hu-huhu~) og huset var veldig stille. Mama og Papa var ute og handlet inn de siste småtingene til nyttårsfeiring, og jeg fikk bruke dagen omtrent som jeg ville. Altså, jeg studerte litt for å føle meg flink, og har lært mer av den japanske gramatikken. Den er ikk sååå vanskelig, det er bare det at den har så utrolig mange smutthull å huske på, unntak fra den egentlige reglen, og faktum at gramatikken mellom høflig og hverdagslig japansk også er forskjellig. *sukk* Så det blir litt å huske på. Men det går da fremover! Og når jeg har så smarte bøker til å hjelpe meg, da må det jo nesten gå bra! n_n

Så, siden DS'en min gikk strømtom i løpet av natten (jeg lurer på hvorfor... *kremt*), så lette jeg frem laderen, som jeg har lånt ved en anledning tidligere. Jeg gadd ikke ta med meg den fra Norge, fordi for det første er stikkkontakten annerledes, og for det andre, jeg trodde ikke spillene mine var så interessante at jeg kom til å fortsette å spille dem! Men, det viste seg å forandre seg. Derfor er jeg evig glad for at søsteren min er like fan av DS som meg, og selvfølgelig, slik som alle andre gameboy eiere med stolthet for seg selv, har hun et pokemon spill! Yeah! Haha.

Så etter å ha sløst bort litt av dagen på dette, vasket jeg vinduer for å hjelpe Mama, og det var litt fornøyelig, vinduene ble så pene! Jeg liker nesten å rydde/vaske. Resultatet blir så fint og koselig! Selv om jeg har en liten rotekopp innerst inne. Og den vises som regel bare på pulten min... Haha, et sted på jeg få lov til å rote også! Og ellers er det et veldig ryddig rot, ingen kan si rommet mitt er rotete! Til og med japan Mama sier at hun syns rommet mitt er utrolig fint og ryddig, da hennes egne døtre visstnok er veldig rotete, så rotete at de ikke klarer å rydde det selv. Haha, slemt å le, men.. Hahahah. Ellers smiler nok min norske mor når hun leser dette, for hun vet at jeg ikke er helt uskyldig. For, i vårt norske hjem, har jeg et område som antagelig aldri har vært, eller kommer til å bli ryddig... Det er min store hemlighet. Lurer man på hvor? Vellll... Vi har et rom som er delt opp i halvt sy-stue og halvt garderobe, og det ene hjørnet har jeg klærne mine. Og det... Det ser bokstavlig talt ut som et bomba horehus. (Takk til Heidi som lærte meg utrykket, jeg elsker det, selv om lillebror hater det!) Og jeg har hatt mine fortvilelser over at det er halvveis sy-stue, for jeg har mang en gang fått nåler i bena, autch.. Så jeg tror jeg skal invistere i walk-in kleskap når jeg kommer hjem, selv om jeg ikke er helt sikker på hvor jeg skal ha det!

Så var det nyttårsaften da. Dagen gikk veldig enformig for seg for meg, som egentlig bare... Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har gjort, men jeg tror det har involvert latskap i stooooor grad. Yoshie har gjort et eller annet på rommet sitt igjen, og det er mest sannsynlig studier. Mama har fikset mat og diverse, mens Papa har sett på TV. Japansk nyttårsaften er veldig rolig, og de fleste sløver virkelig foran TV'en hele dagen. TV er fyllt med interessante show, og det er faktisk det som er hoveddelen av kvelden, sitte og se på TV mens man spiser. Maten derimot, var en annen sak. Vi samlet oss rundt bordet i stua, som står på et varmeteppe. Så man sitter godt og varmt rett på teppet, og kan se på TV. Først satte Mama en firkantet boks på bordet. Den hadde flere "etasjer", så hun tok av alle sammen, og spredde dem rundt på bordet, så det så ut som flere firkantede fat. På alle sammen var det diverse mat, mest japansk, men også noe alternativt for meg som ikke liker fisk. Og alle de små tingene i boksene, har hver sin mening, noe jeg ikke vet nok om til å utdype. Mama sa det!

Så fikk alle hver sin lille... Jeg tror bare jeg må legge ut bilde, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det! Men, det var en bolle med soba! Soba er da en type japansk... Spaghetti, haha. Den smaker en del annerledes, men smaken er mild, så det går fint ann å spise. Jeg syns det smakte heller godt. Soba "trådene" (unnskyld dårlig ordvalg, men jeg finner det vanskelig å utrykke meg flytende på norsk...) er kjempelange, og symboliserer faktisk et langt liv. Bollen man får uttdelt, inneholder også veldig mye mat, og om man klarer å spise opp alt, skal du visstnok få ganske bra med penger i løpet av neste år. Desverre klarte jeg ikke få i meg hele, så... Jessda, godt at Japan ikke er så dyrt!

Det pleier vanligvis å være en god del mer og forskjellig mat enn det vi hadde i dag, men vi valgte å gjøre det lite, fordi i morgen skal vi til de japanske besteforeldrene, og spise der, heeeeele familien. Jeg tror det kan bli koselig, og gleder meg egentlig. Lurer på hva jeg skal ha på meg... Hvem vet, kanskje "fetteren" min bestemmer seg for å danse i bare bokseren igjen! Haha...

Og ellers må jeg beklage, for jeg tok feil da jeg sa vi skulle besøke tempel i morgen. Vi skal nemlig ikke dra dit før i overimorgen, og derfor må man vente ekstra lenge med kimonobilder, om jeg i det heletatt bruker kimonoen. Det vil si; Vi må dra avsted ganske tidlig, for det kommer visst til å være sykt mange folk der, og avhengi av hvor tidlig jeg kommer meg opp, slenger vi på meg kimonoen. Jeg skal opp tidlig! Yosh! Så, for de av dere som faktisk er våkne klokken elleve i morgen kveld, vennligst send en mail til wannabe-japanese-1991@softbank.ne.jp og vekk meg! Da er klokken seks på morgenen i Japan, og det ville faktisk vært til stor hjelp for meg for å skaffe dere kimonobilder! Haha n_n

Tid for bilder!!!

Middagsbordet.


Alle de små rettene med forskjellig betydning.

Og bolle med Soba på sånn... Varme ting med.. Te-lys lignende ting under!
Jeg liker ikke grønnsaker, derfor fikk jeg bare egg i soba'en min, yay!

Og bilde av et TV-show jeg fant merkverdig underholdende.
Det gikk ut på at seks menn ble kledd opp i uniformer lik den vist på bildet, og i løpet av en dag ble de utsatt for alle mulig latterlige og utrolig morsomme hendelser, som antagelig hadde fått meg til å dø dersom jeg hadde sett det. Som f.eks; Alle satt på en buss, og så kommer en vilt fremmed mann (veldig mafia boss utseende) på, og drar opp han ene fra setet, og sier han ikke burde ta opp plassen for eldre menn. Så klapper han til ham skikkelig, og går av bussen igjen. Det var visst feil buss. Masse heldelser som var utrolig.. Komiske! Og det værste av alt... Folka hadde forbud mot å le. Dersom de lo eller smilte, ble de slått med noen klubbelignende ting på stumpen. Så det gjelder å holde seg seriøs! Og etter antall latterutbrudd, tror jeg noen kommer til å ha problemer med å sitte i morgen. Mannen på bildet blir slått av av en av de sortkledde anonyme slåerne. Jeg tror jeg skal søke jobb som en sånn en!

onsdag 30. desember 2009

Ehh...

Okei, da skal jeg først klage på meget lave besøkstall i løpet av de siste dagene, så skal jeg unnskylde litt for lav aktivitet. Men, jeg har ferie! Haha. Det har defor ikke skjedd særlig mye i dag og i går. Vel, i går brukte jeg dagen på å spille DS, spillet var Castlevania. Ja, jeg elsker det. Det er et slags rollespill, og det har egentlig en ganske bra story, og i tillegg til dette, blir spillet utrolig mye bedre av at det er så bra lagt, og har fin grafikk. Inntil ganske nylig, har jeg trodd at jeg hadde klart hele spillet, og var rimelig misfornøyd med det, for det virket så.. Halvgjort! Og jeg fortsatte der jeg slapp sist, sånn før jeg bekjemet siste bossen, for det var diverse ting jeg ikke hadde fullført. Så gikk jeg på internett for å få tips, for det var forholdsvis vansklige oppdrag. Der fant jeg ut av at det lille, søte spillet mitt, hadde to mulige avslutninger. Og jeg hadde bare klart å få den dårlige. Derfor kastet jeg meg med liv og lyst ut i spillet igjen, og fant det jeg trengte for å fortsette spillet. Ikke rart jeg syntes det virket halvgjort, jeg var bare halvferdig!!! Så nå sitter jeg og gamer castlevania rett som det er.

I går ble dagen stort sett brukt til (som man kunne lese på facebook statusen min...) nyttårsrengjøring. Her rengjør man ikke til jul, men nyttår! Så alle som alle gjorde sitt. Vi ribbet også juletreet, og puttet det tilbake i skapet. Vi fikk også besøk av Momona, og alle sammen dro ut og spiste middag. Vi kjørte relativt langt, og kom til en resturant, hvor det hele minnet om et svært koltbord, bortsett fra at det var fyllt med diverse japansk mat, og litt annet, som pizza, spagetthi, pannekaker og en softismaskin. Jeg har også funnet ut av at japanerene er veldig glad i softis med cornflakes på...

I dag har vært minst like rolig for meg, mens Mama og Papa dro ut for å shoppe (og nå er det omtrent som i julestria i Norge..), og Yoshie gjorde ettellerannet på rommet sitt, mest sannsynlig studerte. Jeg har sett på mer av Dark Angel, og det er kjempebra, spør du meg. Men jeg blir så trist, for det skjer masse halvtrist, også vet jeg at det ikke er noen sesong 3. Det er så dårlig gjort! Menmen...

I morgen er det nyttårsaften. Er det ikke litt rart, folka? Jeg synes tiden har gått utrolig fort! Jeg har påbegynt min fjerde måned her i Japan, og det er faktisk ikke så lenge til jeg skal hjem. Det er egentlig ganske skummelt. Derfor må jeg nyte tiden jeg har igjen! Også i morgen er det rolig her i Japan, og jeg kommer sannsynligvis ikke til å gjøre stort, mens første januar, da skal vi til japanske bestemor og spise mat, og så skal vi besøke et tempel. Stoooore muligheter for at det blir kimono på meg den dagen, og da blir det selvfølgelig bilder til dere der hjemme! Jeg gleder meg til å ha på kimonoen min!!!

mandag 28. desember 2009

Kamakura og Purikura!

I dag har jeg vært ute med venner! Ja, jeg og ei jente fra skolen, Lisa, dro til Kamakura. Kamakura er et ganske tradisjonelt sted i Japan, som drar til seg mange turister. Derfor så jeg forholdsvis mange utledninger i dag, og det var egentlig.. Ja, litt befriende! Morro at selv jeg begynner å stirre på utledninger, men det er en kjærkommen avveksling fra alle de brun-svarte øynene og mørke - guloransje hårfrisyrene (sistnevnte pga bleking... Haha.)

Vi møtte også to av vennene hennes, som ikke går på skolen vår lengre, men like fullt ble med oss, og er gode venner av Lisa. Lisa snakker ganske bra engelsk, for hun har vært litt forskjellige steder, deriblant oppholdt seg i både amerika og england over lengre tid. Så hun fungerte som oversetter de gangene jeg ikke skjønte noe, og ellers gikk det på japansk. Veldig hyggelig! Men siden vi kom oss avgårde så sent på dagen, ble det liksom ikke så mye til besøk av turiststeder. Litt knasking av japanske søtsaker og ellers vindusshoppet vi litt på alle de søte og merkelige tradisjonelle japanske tingene. Kjempefancy egentlig.

Det ble mye skravling og vennene til Lisa kalte meg kawaii hele tiden. Først og fremst da de så meg første gangen, og minst fem ganger hver seg i løpet av introduksjonen. Så kawaii'et de meg helt randomt ellers, som da jeg lagde en pipelyd fordi jeg holdte på å snuble, eller da jeg nøs, eller da jeg snudde meg for å se om de gikk bak oss. Haha. Facinerende. Og før vi skilte lag og dro hjem hvert til vårt, sa hun ene til meg at hun ikke trodde hun hadde sett et så flott menneske før. Haha, i tillegg til å synes jeg var søt, mente hun jeg oppførte meg så pent og hyggelig, litt lady-like. Det var utrolig genialt å høre! Men man blir ofte litt roligere når man ikke kan utrykke seg 100% pga språkmangel. Ja, det er vanskelig! Mitt største problem. Jeg får ikke snakket så mye som jeg gjør i Norge... Men! Jeg må fortsette å jobbe med japansken, så ordner det seg! Yay me.

Og så tok vi selvfølgelig Purikura bilder... Haha, de japanske jentene elsker virkelig dette, og jeg er i ferd med å rives med på bølgen...


Alle sammen, fra venstre: Miki, Miho, Marion og Lisa.
På noen av disse bildene er jeg så fasinert av hvor røde
roser jeg har i kinnene!!!


En gang til, i samme rekkefølge. Og teksten på bildet sier faktisk "Marion er søt".

Og meg og Lisa.

En gang til!

Yep.

søndag 27. desember 2009

Lunsj!

Såå, hva har Marion gjort i dag? Marion har vært ute sammen med venner! Mhm, med han australske jeg fortalte om, som går på samme japanskkurs som meg. Han heter, som folk kanskje husker, Zack, og i dag var kjæresten hans med. En kjempesøt, snill, japansk jente. Vi dro for å spise lunsj, og den ble inntatt på Hiratsuka stasjon, og jeg spiste pizza! Det tror jeg er den beste pizzaen jeg har spist i Japan. Japanesere er desverre ikke så flinke på pizza.
Men, det var hyggelig! Og det gikk 50/50 på engelsk og japansk, noe som underholdt de japanske servitørene, og hun ene prøvde tilogmed å snakke engelsk til oss, fordi hun ville øve. Utrolig genialt.

Så virret vi litt rundt på kjøpesenter delen av stasjonen, og så gikk vi til en strand et stykke bortenfor stasjonen. Den var egentlig ganske sjarmerende, og Zack skrøt av at strendene i Australia var mye penere. Og, det viser seg at han leser bloggen min! Hvordan funker det, lurer sikkert noen på.. Joda, han tar det opp i google translater.. Hahaha! Hyggelig av ham. Selv om han sliter litt med alle de gangene jeg setter inn ekstra i'er i ord og setninger, haha.

Så etter å ha virret rundt på stranden og bare tullet rundt, dro vi tilbake til hiratsuka området, og tok purikura bilder! Selvfølgelig. Jeg elsker purikura! Haha. Det blir så søtt...

Så, nå skal man få noen bilder! Ikke purikura da... x)


Litt av stranden.

Litt mer av stranden...

Meg og Hitomi (Ja, jeg hadde sola i øya...)

Hitomi og Zack! Meget heldig bilde! : )

Haha, nei, Hitomi skal ikke slå til Zack med pinnen.

lørdag 26. desember 2009

Jul i Japan!

Heihei! Er det noen som lurer på hvordan julefeiring i Japan var? En ting kan jeg sikkert og visst garantere, og det er at det var annerledes!!!

Først og fremst, feiret vi jo jul den 25 desember, i stedet for vår norske variant, hvor vi feirer den 24. Den 24 var veldig stille for meg, men så tenkte jeg ikke så særlig mye over at det var jul hjemme, og at alle sammen der hjemme, feiret sånn de pleier. Jeg trodde kanskje skulle bli litt sårt og trist, men heldigvis gjorde det ikke det! Det føltes mer som hvilkensomhelst lille julaften! Selv om det var litt vanskligere å sove om natten. Men jeg har alltid hatt problemer med å sove natt til julaften, og her ble dagen forskøvet litt, så det er nok så naturlig som det!

Så, da jeg våknet den 25, satte jeg meg litt groggy opp i senga, og kastet et blikk på klokka, som viste ti. Så akte jeg meg mot kanten av senga, og satte beina i stigen. Jeg liker virkelig ikke køyeseng altså. For det første går det ikke ann å sitte oppreist i senga uten å skalle med hodet i taket, og for det andre, jeg liker ikke stigen. Den sitter ikke ordentlig fast, og hvertfall tre ganger har jeg holdt på å slå meg, fordi den og jeg ikke blir venner. Det er vanskelig å komme seg ned! Men, jeg har i hvertfall blitt sånn halvveis vant med den. Jeg kom meg da ned stigen, og på gulvet foran meg, lå det en svær, rød pakke, med julenisse dekor på. Jeg satte meg ned på gulvet, og begynte å fomle litt med papiret, og fikk åpnet det, og dratt ut innholdet. Det var også pakket inn i diverse bokser og poser, men omsider satt jeg med alt foran meg, og dere vil ikke tro hva familien min har annskaffet meg til julepresang, for jeg tror det knapt nok selv. De har kjøpt kimono til meg. Ja, en kimono! Og da snakker vi ikke kimono som i de enkle morgenkåpene, nei, vi snakker en ordentlig, japansk kimono som de bruker ved høytidsanledninger, og har eksistert i kulturen dems like lenge som bunad i vår, om ikke lengre. Dette var et rimelig stort sjokk, og jeg måtte faktisk gni meg litt i øynene, og klappe til meg selv, for å finne ut om jeg var våken. Og, det var jeg! Så jeg styrtet ned trappa, bråstoppet på kjøkkenet, og med håret til alle kanter, boblet jeg over med takkesigelser og det jeg kunne få frem. En kimono! Seriøst, det er ikke det billigste man kan få tak i, og det er jo så mange deler! Men, de har virkelig kjøpt en kimono til meg. En kjempepen en! Mørkt stoff, med masse rosa blomster på. Jeg har bilder av selve delene, og kommer til å legge ut bilder av kimonoen i sin helhet ettterhvert, fordi på nyttårsmorgen, skal vi dra til et japansk tempel, og bruke kimonoer. Japansk tradisjon, og jeg gleder meg stort til dette! Da skal alle få se bilde av meg i den! Men i mellomtiden må dere nøye dere med noe mindre noe.

Så gikk jeg og familien over til å åpne presangene fra Norge. De var rimelig spente på hva de fikk, og det viste seg å være t-skjorter til dem alle. Papa fikk en sort en, med masse elger med forskjellige ansiktsutrykk. På både engelsk og norsk, sto det "Den norske elgens mange ansikter". Han ble kjempeglad for den, og kastet den på seg med en gang, og viste den stolt frem. Søsteren min fikk en hvit t-skjorte, med masse rosa mønster på, og norge skrevet på forskjellige språk. Hun elsket den, og kalte den kjempesøt. Mama fikk en helt plain, hvit en, med NORWAY i diamant bling på fremsiden. Hun ble kjempeglad, for den var virkelig match til henne, plain, men samtidig fin. De sier tusen takk til den norske familien min, og syns det var utrolig koselig av dem! Og, det er jo virkelig orginalt, det er ikke mange i Japan som går rundt med "norway" og "norge" skrevet på klærne sine. Ellers fikk de en bok med bilder av noen av de finere stedene i Norge med beskrivelser, og selvfølgelig var den på japansk, noe de ble overlykkelige over. De syntes også at det var stilig at jeg har vært på så mange av stedene i den (Jaa, de norske foreldrene våre er veldig glad i å reise og oppleve nye, pene steder i landet vårt, til min og min brors sorg.. Men, nå kom det godt med, slettes ikke så dumt å ha opplevd mye av Norge når man kan fortelle om det til de japanske folkene altså! Så, Mamma og Pappa i Norge, på tross av sure fjes og mye slit og klag over disse turene, takk!). Selv fikk jeg penger på konto, og et par kjempefine øredobber. Klare diamanter (som sannsynligvis ikke er mange karats diamanter, men likefullt kjempepene!) i sølvinnfatning. Jeg liker dem kjempegodt! Koselig å få ordentlig pakke på julaften n_n

Første delen av dagen ble avslappende. Til min store forskrekkelse, dro søsteren min på skolen! Ja, på skolen, i jula!!!! Det er bare... FEIL! Men, ikke i Japan... Spesielt ikke når hun øver seg til universitetet, og da hun kom hjem, kunne hun fortelle at det hadde vært en del folk på skolen. Ja, folk som drev med klubbaktiviteter og andre som gjorde lekser. De skjønner virkelig ikke jul her...

Jeg fikk også oppgaver! Jepp, jeg skulle pynte kake! Mama ga meg ferdigkjøpt kakebunn, en svær bolle med krem og jordbær, pluss diverse gjenstander til dekorering. Og, skal si det var gøy! En hel kake å dekorere sånn jeg selv ville, samtidig som jeg kunne spise jordbær med krem av hjertens lyst.. Ingen dum dag... Og forresten så er jeg veldig glad i å spise jordbær i Japan. I norge er jeg ikke så flink til det, omtrent bare med fløte og sukker. Men i Japan.. Åh, ingen vet hva søte jordbær er før de har spist jordbær her. De er utrolig søte, og tilogmed jeg liker å spise masse av dem her! Det kommer til å bli uvant med norske jordbær igjen, men fløte og sukker er jo godt det også da.. Men om du kommer til Japan, sørg for å få smakt på jordbær, de er virkelig søte.

Så begynte jo dekorering av bord, og plassere mat på bordet. En gang imellom alle de småtingene vi løp rundt og gjorde, jeg og Mama, fikk jeg selv stelt meg, og så kom Yoshie og Papa hjem. Samtidig kom Momona og Kasan, så det ble stemning. Veldig koselig egentlig, og etter at alt var satt på bordet, og Mama hadde fått igang sjokolade fontena, tok vi med oss de gjenværende presangene inn i stua. Alle tok sin egen i hendene, og så skulle vi sende dem rundt til musikk... Men vi hadde jo selvfølgelig ikke musikk.. Så, de fikk meg til å synge bjelleklang med min utrolig *kremt* vakre stemme... Mens Mama filmet! *sukk* Så sendte vi presangene rundt i ring, helt til jeg var ferdig med å synge. Så åpnet alle den de hadde i hendene. Jeg åpnet opp, og fikk sko! Som passer perfekt, flaks! Momona hadde kjøpt dem. Papa fikk en stor, italiensk kake, som Yoshie hadde kjøpt. Hun er veldig glad i alt italiensk. Momona fikk strømper og tights (Det er nesten litt trist at Papa ikke fikk den, jeg hadde ledd godt om han fikk rosa tights.) som Mama hadde kjøpt. Jeg husker ikke hva Yoshie fikk, men Mama fikk en pute jeg hadde kjøpt inn, og Kasan fikk en svær pose med godteri som Papa hadde kjøpt. Og alle ble glad for sitt. Utrolig søt måte å gjøre det på, spesielt overraskelsen over hva man kan få, og hva andre har kjøpt.

Så var det over til middag. Her fikk jeg litt koldtbordfølelse. Det var satt frem ganske mye, deriblant japansk mat som sashimi (rå fisk), en form for risboller, bortsett fra at det var kjøtt utenpå, og litt annet. Min favoritt var kjøttpaien. Mama lager en utrolig god kjøttpai! Nammenam. Og den var selvfølgelig tett fulgt av utrolig masse marshmallows, jordbær og bananbiter dyppet i sjokolade fontena. Åh, det smakte så godt! Jeg kan bare forestille meg hvor godt det hadde blitt med norsk sjokolade. Japansk sjokolade er litt bitter, så den norske hadde nok blitt... Jeg må prøve det ut!

Måltidet varte riktignok ganske lenge, og Papa ble lei først, og så litt på TV. Yoshie fisket frem et brettspill, som vi kastet oss over med stor lyst, Jeg, Momona og Yoshie selv. Til tross for at det var et japansk spill, og jeg ikke forsto særlig mye av det som sto på brettet. Men, det forestilte en persons liv, og du kunne tjene penger (monopol penger!), og du hadde en liten bil, hvor du plasserte en liten brikke som var det selv. Så om du havnet på en "gift deg" plass, fikk du en liten figur til, blå eller rosa avhengi av kjønn. Du kunne også lande på "du har fått et barn" steder, og da fikk du en figur til i bilen din. Underholdende. Men så ble klokken ni, og da hadde jeg avtalt å ringe den norske familien min, og ønske god jul! Jeg var faktisk ganske nervøs før jeg ringte. Det er merkelig nok i seg selv, for det er jo tross alt familien min, hvorfor skulle jeg føle meg nervøs? Men, jeg har jo ikke snakket ordentlig med dem på tre måneder, og jeg har jo erfart at jeg har hatt en heller... Klønete norsk på nåværende tidspunkt.. Men, hehe, jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Mamma i Norge svarte telefonen, og det ble med ganske mange hyl, etter hva jeg kunne høre. Jeg ble satt på høytaler, fikk ønsket alle en god jul, og ble sendt litt rundt til de forskjellige familiemedlemmene, og snakket med alle sammen. Utrolig koselig, og litt underholdende på en trist måte, at alle sammen omtrent snufset og gråt litt. Jeg antar de savner meg, og at julekvelden i Norge faktisk ble litt stille uten skravlinga mi som bakgrunnsstøy. Haha. Men, det var fint! Regner med at vi kommer til å snakkes på nyttårsaften også, denne gangen på Norgefamiliens regning. Jaa, vi vet ikke hvor mye det kostet ennå, og om jeg synes telefonregninga til vertsfamilien ble for dyr, kommer jeg til å hjelpe til, haha. Men, tiden vil vise!

Så, det ble en heller merkelig, annerledes og underholdende jul, som jeg antagelig alltid kommer til å huske, fordi folkene anstrengte seg for at jeg skulle ha det bra, og at folk som har vært familien min i bare tre måneder, har gjort meg så til et eget familiemedlem. En gang i fremtiden har jeg selv lyst til å prøve meg som vertsperson/familie etc, bare fordi jeg vil gi tilbake og hjelpe folk som meg selv litt mer. Jeg er bare tre måneder ut i oppholdet, og kommer til å være her til midten av juli, men det føles som tiden kommer til å gå veldig fort til da. Jeg er ennå ikke sikker på hvordan jeg skal klare å snakke flytende japansk innen den tid, men jeg kan jo rimelig mye bare til nå, så samtidig skjønner jeg ikke hvordan jeg skal unngå det heller. Jeg er her med litt skrekkblandet fryd, for alt er så annerledes, og på så utrolig mange måter, er jeg bare et barn her. Et lite barn som ikke kan å snakke ordentlig ennå, og som ikke helt vet hva som er riktig og ikke i sosiale situasjoner og i det daglige liv, men likevel gjør sitt beste. Samtidig så er man ikke et barn, man er på mange måter voksen, og forventes å skulle ta ansvar for handlingene sine. Det blir en veldig merkelig følelse, som jeg tror må oppleves for å kunne forståes helt ut. Den er ikke bare lett heller, og det er spesielt vanskelig de gangene man så alt for gjerne vil si noe, men ikke helt klarer å gjøre utrykk for det. Men likevel, hver dag er spesiell, og byr på nye muligheter til å lære noe! Så, mens jeg er i stemning til det, takk til alle som støtter meg, alle som ønsket meg god tur, alle som leser bloggen min, og alle som kommer med vennlige tilbakemeldinger på alt jeg gjør. Det gjør meg utrolig glad, og jeg føler at jeg kan ta med flere på det jeg gjør, og vise folk en kultur som er helt vidt forskjellig fra det vi selv er vant med, men at medmenneskligheten og varmen som ligger bak japanerenes stive ytre, er helt fantastisk. Så folkens, takk, og GOD JUL!!!


Den mystiske pakken!


Den mystiske pakkens innhold!

Innerkimono og diverse gjenstander for å knyte den på.

Sko!

Jeg er veldig stolt av det hele!!!

Pent?


Juletreet med pakker under.


Og folka pakker opp gaver.


Mitt utbytte av gavene!

Kanskje ikke norsk julemat, men..

Paien var kjempegod! Legg merke til figurene.

Er jeg ikke flink til å pynte kake?

Og dere ser det grønne marsipantreet? Yoshie lurte på hvorfor norske folk
har med grønne larver i en julegodt pose...

onsdag 23. desember 2009

Randomt.

Alle sammen, jeg gidder ikke lage noe stort innlegg om hva jeg har gjort i dag. Det har vært en veldig avslappende dag, og jeg har for det meste lest i den norske boka mi, og ligget på teppet i stua. Gulvteppet er et elektrisk varmeteppe, og det er tilfeldigvis den koseligste plassen i hele huset, når det er så kaldt som nå. Flere lurer sikkert på hvordan jeg kan mene det er så kalt, når jeg er en nordisk person som er motstandsdyktig mot kulde, og vi ikke har snø engang.. Vel! Det er så enkelt som at japanske hus virkelig er annerledes. Det står ingen vedovn og knitrer med varme flammer, nei, her fyrer de ikke i det heletatt. Derfor er de japanske husene iskalde, og den eneste forskjellen fra ute, er trekken. Det føles faktisk iblandt godt å komme ut, fordi det er kaldt her. Spesielt nede, og på kvelden er det fælt å bade. Eller, selve badet er behagelig, med badevann med automatstyring for å holde vannet på 40 grader, men det er det å komme seg opp igjen som føles helt forferdelig. Man orker ikke smøre seg med fuktihetskrem der nei! Det gjøres heller på rommet, der hvor man har en liten, men effektiv varmeovn. Ja, de bruker varmeovner her da, elektriske. Litt rart, siden elektrisitet er dyrt i Japan. Ellers kler de vanligvis på seg ganske mye, og drikker varmt drikke. Så, er det noe rart jeg foretrekker å ligge under bordet, på det varme teppet? Jeg syns ikke det!

Jeg har også studert japansk i de nye bøkene mine, og gitt meg ut på oppgaven med japansk gramatikk.. Og det er til å få vondt i hodet av.. Det er mer enn nok, og så mange bruksområder for de fleste, men med familie som hjelper til, får meg til å le, og ber meg ta en pause etter at jeg har gjort en god innsats, klarer jeg meg godt. Det blir faktisk logisk, selv om jeg aldri kommer til å bli særlig glad i gramatikk! Haha.

Ellers sitter jeg her og tenker på at det er utrolig merkelig at det er lille julaften i dag. Jeg har offisielt vært her i tre måneder, og i morgen er det julaften, og der hjemme pynter folk seg, spiser tradisjonell julemat og åpner pakker. Siden dette føles så fjernt og rart, tror jeg ikke jeg kommer til å føle noe på dette i det heletatt, faktisk. Overraskende nok. Jeg tror jeg får nok å gjøre i morgen selv. Vi skal stelle i stand til egen jul! Jeg tror det kan bli hyggelig. Og vi gjør det selvfølgelig annerledes enn norsk jul. For det første feirer vi på den 25 i stedet for i morgen. For det andre, her blir det bare to presanger på hver, kanskje tre om "Julenissen" (familien min insisterer på at han alltid kommer!) mener jeg har vært snill.. Haha. Jeg fant det merkelig at folk her ser ut til å mene det finnes en julenisse, og ettersom vi nærmer oss jul, har jeg skjønt at flere faktisk virkelig tror på ham. Det forklarer hvorfor flere av folkene på skolen spurte meg om jeg trodde på ham... Haha, jeg trodde de tullet med meg, siden jeg var fra nord, men de var helt seriøse.

I alle fall. I morgen er det julaften, og jeg tror ikke jeg har vært mer i mangel på julestemning noensinne før. Det har nok mye å gjøre med at jeg er i et land man ikke feirer jul, og vi har ikke snø. Ja, alt er forskjellig, men jeg har ingenting å klage på! Det positive i det hele, er at jeg aller mest sannsynlig kommer til å ha skikkelig julestemning neste år! Haha, jeg gleder meg!!

Og til dere som ikke får tid til å stikke innom bloggen min i morgen, pga julestress, god jul!

Oiisann.

Oiii!!! Gjett hva jeg innså at jeg glemte under gårsdagens blogginnlegg! De søte bildene jeg hadde tatt av de norske tingene mine!



Leverposteien plassert side om side med japanske varer!


Godteriet både jeg og familien setter sånn pris på...



Julekort og brev hjemmefra.


Og de nye bøkene mine!

tirsdag 22. desember 2009

I dag har jeg badet med en mandarin... Og nytt fra Norge!!

Ja! Man leste rett! I går fikk jeg pakke i posten fra Norge! Hurray! Mamma og Pappa hjemme i Norge har tatt seg bryet med å sende meg en liten pakke i posten. Kan ikke bli så mye da, for tre kilo ligger under 400 kroner, så joda.. Det er dyrt. Men! Jeg fikk da litt! Jeg fikk norsk sjokolade, og, seriøst, det var herlig med ordentlig sjokolade igjen. Japanerne er flinke til mye rart, det er de, men sjokolade... Det er det ikke mange som kan slå oss nordmenn på! Fikk også med diverse pålegg, som salami, kaviar og en boks med leverpostei. Jeg serverte dette på brødskiver sammen med middagen, og det ble mottat med stor begeistring! De elsket kaviaren, vanlig kaviar fra mills på blå tube, og ble overlykkelige da jeg sa de kunne spise så mye de ville av den.. Jeg har nemlig ingen stor begeistring for akkurat det.. Jeg vet ikke helt når jeg sluttet å like kaviar, for jeg elsket det som barn, men nå.. Nåja, la oss nøye oss med å si at den japanske familien får den i fred!

Rødpølse ble også godt mottatt, og den må jeg nok dele på, regner jeg med. Større sannsynlighet for at jeg får leverposteien i fred, for selv om de syntes det var godt, var det nok litt merkelig for dem også.. Og Mama insisterer på at boksen ligner på en kattemat boks, og det eneste som får henne fra å ikke tro det er en kattemat boks, er ungen på fremsiden, haha. De lo også godt da jeg fortalte om de "nuppene" som leverpostei lokket lager. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det er i andre hjem, men hos oss har det alltid vært en heftig kamp om hvem som skal få spise "nuppene". Heldigvis har vi alltid vært tre, så vi kunne dele, men storesøster vokste jo i fra dette, så jeg og broder'n måtte krangle om den siste...

Vi knasket også litt norsk sjokolade, og dette er en stor slager hos familien min også. Norsk sjokolade er virkelig godt!!! Og, til min store lykke, i pakken fra Norge, kom det også med smurf! Ja, en pakke med smurf. Sånne blå pakker, med rosa frukt puter. Jeg elsker dem! Om jeg skal nevne absolutt et favoritt goddis, så må det bli smurf.. Haha. Så, jeg delte en boks med familien, mens de insisterte på å la meg få ha de to siste i fred, siden jeg elsker dem. Snille familien! Vi fikk også en pose julesjokolade, og marsipan. Den skal spares til julaften!

Jeg fikk også to bøker, sånn at jeg kan koble ut litt med norsk, som jeg tydligvis trenger, ettersom jeg glemmer det... Haha. Selv om jeg egentlig burde øve på snakkingen.. Æsj da, jeg trenger ikke bekymre meg over det med det første! Og, min kjære, norske mor hadde også diktert et hjemmelaget brev, og limt på masse nisser og julepynt. Det var utrolig hyggelig å få et sånt brev hjemmefra, og når det også er håndskrevet, blir man liksom glad og varm inni seg, for dette er noe nettopp de som har skrevet, har hatt mellom hendene. Jeg fikk også et kort, som var signert med alle familiemedlemmenes håndskrivft. Tilogmed dyra, men, avslørt av broder'ns håndskrift, haha. Søtt var det i alle fall! Og, familien syns også det var søtt, selv om de ikke forsto det norske.

I pakken fra norge, kom det også julegaver til alle sammen. Vi nordmenn er jo så gavmilde, og det er ganske normalt for oss å årlig bruke tid og krefter (og ikke minst penger!) på å kjøpe gaver til hverandre, og de norske foreldrene mine hadde sørget for at alle i Japan fikk pakker også. Det ble de kjempeoverrasket over, og glade! Mama ble nesten fortvilet, fordi hun ikke hadde sørget for noe til dem i Norge, men det ble fort beroliget av meg, som fortalte at den norske familien er så takknemlig for alt de gjør for meg, så det er ikke noe å bekymre seg over. Det ble etterfulgt av mer takknemlighet, og Mama fortalte meg at det er første gangen hun får pakke på julaften. Det syns jeg var sjokkerende!! Men, sånn er det her i Japan. De feirer ikke jul, og kan virkelig ikke julen. Så det var søtt å se hvordan de reagerte over å få en pakke hver, og sammenligne det med oss norske mennesker, som nesten forventer mange pakker. Forskjellene er store, men, det har sin sjarm på hver sin måte. Jeg gleder meg i alle fall til å feire her i Japan, selv om det kommer til å bli merkelig å vite at den norske familien kommer til å feire uten meg, sånn typisk tradisjonell jul. Men, hallo! Jeg er her ett år! Hvor mye av livet mitt er det? Jeg må nyte det mens jeg kan! Jeg tror japansk jul blir koselig. Vi får over mama's venninne, og datteren hennes. Vi har alle brukt penger på en gave hver, så skal vi spille av en sang, og sende gavene rundt i ring. Når sangen slutter, får du gaven du har i hendene dine. Og ellers skal vi spise sjokolade fondu! Nammenam!

Så, ettersom jeg vet at norske Mamma og Pappa leser bloggen min, kommer en liten del direkte til dere; Jeg har fått beskjed fra den japanske familien min å takke så utrolig mye for gavene, og at de synes dere er utrolig generøse. De vil veldig gjerne takke selv, direkte, men, det kan jo bli vanskelig, først og fremst pga språkmangel, og at dere neppe vil forstå japansk, og de neppe forstår norsk, så det må gå gjennom meg. Men, de er utrolig takknemlige, og jeg tror ikke engang det har så mye å si hva som er inni pakkene, for her føler de virkelig på gleden ved å gi og få. Blir spennende å se hva dere har funnet på til oss alle, og ikke minst spennende å se den japanske familiens reaksjoner på alt. Glad i dere hjemme i Norge!

Så, litt informasjon til alle! Jeg har jo gjort litt av hvert i dag også! Jeg har vært på svømmehall i Japan for første gang! Og, det var en ganske annerledes opplevelse. Du kom inn til resepsjonen, og der gikk du bort til noe som så ut som en togbilett automat, og kjøpte en billett for hvor lenge du ville svømme. Så puttet du skoene dine i en plastpose, og så gikk du mot garderobene. Utenfor garderobene var det sånne store automat-ting som svelget billetten din, og ga den tilbake til deg. Lignet litt på opplegget på Jorekstad!

Vel inne i garderoben, legger man på en tier (100 yen) i et av skapene, og får nøkkel med bånd på, som lignet på systemet i Norge. Men det som var mye mer annerledes, var kvaliteten på garderoben, og severdighetene dens! Altså, i tillegg til oppholdsrommene med skap, så var det også egne, store kroker med sminkebord, speil, vask og hårføner, mange på rekke og rad, så flere kunne fikse seg samtidig. Du hadde også små rom, med bare en stol inne i, som sjenerte personer kan skifte i, og på alle veggene hang det mopper, så etter at du hadde tuslet dryppende over gulvet, moppet du opp vannet, og kunne trå på gulvet uten å få våte sokker. Praktisk!?

Ellers var det også dører på hver av dusjene, sånn at når du dusjet, var det ingen som kunne se deg, helt privat! Og, de hadde egne knagger til håndkler utenpå døra. Jeg liker japanske garderober...

Svømmehallen så ut som en norsk en, med et stort svømmebasseng, et lite for barn, og et stort boblebad. Det store ble brukt for aktiv svømming. 1/4 ble brukt for gåing.. Tro det eller ei, men gåing! Gåing i vann blir regnet som ganske bra trening. Og, derfor var hele bassenget rimelig grundt. En annen 1/4 ble brukt for svømming rett frem, mens ennå en ble brukt for en tilbake. Så, du må svømme i oval. Den siste delen ble brukt til fri aktivitet. Og ellers er det slik i japan at veldig mange folk driver seg for hardt, så en gang i timen blåser livvaktene pause, og da får ingen bruke det store bassenget, og boblebadet blir veldig fullt. Ellers fikk jeg kommentarer fra Papa om at jeg var rask, og han skjønte ikke hvordan jeg orket en halvtime i strekk med kun svømming.. Jeg syns ikke det var så ille, men, så er jeg nå engang veldig glad i vann, og det er vel den sporten jeg faktisk nyter å være aktiv i. Haha.

Så, jeg har vært sliten i dag. Men, god sliten. Og ellers i dag har jeg praktisert et japansk rituale for hell. Jepp, jeg har badet med en mandarin!! Mens jeg lå og slappet av i det varme badevannet, duppet en halvstor mandarin i vannflaten. Haha, merkelig! Jeg aner ikke helt hva det skal være godt for, men japanerne mener at om du gjør dette (jeg vet ikke helt om det gjelder akkurat datoen i dag...), så skal du visst være frisk i en hel måneds tid, pluss minus. Haha, bemerkelsesverdig facinerende!!!

Men, sliiiten! Nattinatt!!

søndag 20. desember 2009

Japanese grammar?

Guess what I've been doing today... Ingenting spesielt!!! Okei, liten løgn.. Først og fremst, sto jeg opp sent! Jepp, halv elleve. Så, jeg mumset i meg litt frokostblandning, og etter det, dro jeg, Mama og Papa til nærmeste bokhandel, for å se etter japansk studiebok til meg. Ja, jeg vil jobbe mer med japansk! Men, nærmeste bokhandel er veldig liten, og selv om den har omtrent all mangen jeg kan tenke meg, har den ikke studiebøker for utledninger. Så, vi brukte en god halvtime i bil, for å finne en stor bokhandel. Der hadde de selvfølgelig bøker til meg, og jeg kjøpte meg tre stykker. En som er 50/50 engelsk japansk, altså det engelske forklarer det japanske. Jeg kjøpte en til fra samme serien, men denne er bare på japansk, med oppgaver jeg skal løse. Så kjøpte jeg en liten en til. En bok om japansk gramatikk, som også forklarer det på engelsk. Japansk gramatikk er ikke vanskelig, men man må sette seg inn i det! Så, denne boken var perfekt for meg. Det som er det triste, er at bøker er dyrt i Japan, og jeg måtte ut med 500 kroner for alt sammen... Trøsten er at det hadde nok kostet litt i Norge også, men.. Ja, jeg er gnien!!!

Etter dette dro vi til Starbucks cafè, hvor jeg fikk en Cookie, og valgfritt drikke. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle ha, og lurte litt på hva som var søtt og ikke. Mannen bak disken (som egentlig var litt søt) rådet meg til White Chocolate Mocca. Nam! Utrolig søtt, sjokoladeaktig med kaffesmak! Ikke værst!

Ellers kan jeg si at jeg er ferdig med første sesong av Dark Angel, og at foreldrene mine, som har sett hele greia før, sitter ved siden av meg og ser på, og syns ikke jeg kaster bort tid i det heletatt! Koselig!

Til middag hadde Mama hovedsaklig disket opp med grønnsaker, og, som de fleste vet, er ikke det noe jeg spiser... Så, hun hadde lagt omelett! Sånn med sånn syrlig krem inni! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men det smaker helt himmelsk! Jeg elsker det, til tross for at jeg fant det merkelig de første gangene jeg spiste det. Jeg liker det faktisk så godt at Mama har planer om å sende med meg en firkantet stekepanne (Ja, spesiell stekepanne som er firkantet for å lage eggene sånn de gjør i Japan!!!) hjem til Norge. Haha, den er tung, så jeg vurderer å ha den i veska, men jeg tror folkene på flyplassen kommer til å se rart på meg om jeg har en firkantet stekepanne i veska...

Bøkene mine! Ja, jeg vet de er feil vei.. Skakk på hodet!!

lørdag 19. desember 2009

Jeg hadde aldri trodd noe sånt om meg selv som norsk statsborger...

Alle sammen!!!! Jeg overlevde turen til Tokyo!!!!

Ja, jeg gjorde virkelig det. Er det ikke flott? Det var veldig skummelt, og jeg må innrømme at jeg virkelig hater å være heeeelt alene på alle de forvirrende stasjonene i Japan på den måten... Men, denne gangen hadde jeg gjort alt sammen før! Og, jeg tok meg mye bedre tid til å se meg rundt. Da funket det! Jepp. Selv om jeg må innrømme at jeg har flaks. Hovedtrikset er visst å finne ut hvilken linje man skal på, og så togstasjonen sin, eller endestasjonen til toget man skal ta. Det er virkelig ikke barebare skal jeg si dere, men, jeg brukte masse tid på å lese plakater, skilt og se hvor flesteparten av de andre menneskene gikk. På den måten kom jeg meg ut av det stedet jeg var, og kunne finne frem til neste sted. Togene gikk relativt greit, men jeg ble stresset da jeg kom til undergrunnparten... Hvorfor? Jo, fordi jeg klarte virkelig ikke å finne nedgangen til undergrunnsbanen! Så, etter en del løping frem og tilbake, så jeg omsider et skilt som pekte dit jeg skulle. Puh! Så, man gikk ned en kjempebratt trapp, og måtte selvfølgelig holde nede skjørtet så ingen yre gutter skulle få en oppmuntring i hverdagen. Så, jeg fant jo stasjonen min, og i motsetning til sist gang, klarte jeg det uten å bomkjøre. Jeg klarte det!!! Jeg slipper jo heldigvis å tenke på dette med å kjøpe billett også. Man vet i Norge, hvor man må kjøpe sånne teite togbiletter på eller før toget? Neida, i Japan kjøper man en bitteliten en, for en billig penge , prisen avhenger av hvor langt man skal, så går man gjennom en automatisk bom-ting, som du putter billetten din i, og får den tilbake to sekunder etterpå, med et hull i. Når man kommer frem til stasjonen, finner man bommene, og putter i billetten, så blir den borte. Men, jeg brukte en ennå mer praktisk løsning, med et suica kort. Ja, et grønt kort du fyller over penger på, så bare bipper du det på en flate som ligner på de på norske busser. Da trekker de og regner automatisk ut penger fra kortet ditt. Veldig fint når du er nybegynner på tog over lang distanse, og er stresset!

Så, jeg kom frem til JYDA, det japanske reiseselskapet mitt. Jeg ble motatt av Hayashi-san (jeg tror det er sånn navnet hans staves...), og noe av det første han sa, var; "Oi! Så god japansken din er blitt!", til tross for at vi møttes for nesten en måned siden. Hmm, snilt... Ellers måtte jeg vente en stund på de andre. Den neste som kom, var Emma. Hun er dansk, og jeg var faktisk litt bekymret for henne til å begynne med, fordi hun snakker knapt engelsk, og jeg forstår visst ikke dansk særlig godt... *flaut* Og hun virket så trist den første dagen. Men, hun kom, og vi snakket nå på japansk! Hun hadde kjempesøt uniform, med et skjørt i hovedsakelig blått, med gule og hvite striper. Genseren hennes var gul, jakken brun, og hun hadde slips! Viste seg at hun var i en all-girls skole. Bare jenter! Litt kjedelig, men hun trivdes visst, og hadde skaffet seg venner. Det var godt å høre! Hun hadde ikke sånn alle tiders japansk, men jeg må si, hun har forbedret seg stort! Hun kunne ingenting i begynnelsen! Også viste meg hun noe hun hadde skrevet, og det viser seg at hun er utrolig stri! Hun kan masse kanji og har pen håndskrift på japansk, åh, det er godt gjort! Jeg er faktisk stolt på hennes vegne. Så, etter at vi hadde ventet en stund, kom omsider Aki, lokalkontakten min, Rasmus, den andre norske utvekslingsstudenten, og Caroline, den svenkse Explorius kontakten. De kom inn, og jeg hilste på dem på japansk. Først Aki, så kom Caroline. Jeg har ikke møtt henne før, og skulle ta henne i hånden, og presentere meg.. Okei alle sammen.. Jeg skal nå til å si noe som jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme til å si, og jeg er flau over å innrømme det, som norsk statsborger, og har 5'er i norsk... Jeg glemte hvordan jeg skulle snakke norsk!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg håndhilste på Caroline, som introduserte seg, og jeg smilte, sa navnet mitt, og ble stående der og smile... Uten å si noe, helt til munnen min formet seg mer som en O, og jeg ble bare stående uten å si noe som helst.. Så ble jeg sjokkert over at jeg ikke fikk sagt noe! Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle snakke norsk! Hvordan er det mulig? Jeg står der, som en idiot, og til tross for at jeg er norsk, var det eneste jeg klarte å komme på, japanske ord. Noe så flaut!

Etter et minutt til å hente meg inn, (og å ha sluppet hånden til Caroline) prøvde jeg forsiktig å kommunisere med den norske gutten, Rasmus. Heldigvis gikk det litt lettere, og jeg fikk frem norske ord, men jeg skvatt! Det hørtes helt merkelig, og alt for sært ut! Jeg hadde aldri trodd at det skulle komme en dag jeg ville føle mitt eget morsmål som fremmed, men jeg antar at etter 3 månder med kun japansk, føles selv norsk fremmed. Jeg ble også ennå mer paff over tanken på at norsk var så fremmed, og så ble jeg ennå mer overrasket over at jeg snakket så pent, men hakkete og nølende. Og, i tillegg til dette, selvfølgelig kom de fleste adjektivene på japansk. Rasmus fant dette utrolig underholdene, og Caroline så ut til å finne det morro at jeg foretrakk japansk. Men, sånn det er nå, gjør jeg virkelig det. Det er lettere å finne frem til de japanske ordene! Rasmus kommenterte også; "Haha, jeg syns virkelig synd på vennene dine når du kommer hjem igjen!" Huff, det kommer til å føles veldig merkelig...

Men, etter litt tid, kom den siste jenta også, Ellen. Hun og jeg har omtrent helt likt nivå i japansk, og, det vil si, at etter kun tre måneder, er vi flinke. Jeg mener ikke å skryte, men vi har fått masse ros for det! Rasmus virker til å holde seg mest til engelsk, så, jeg tror ikke vi gjør det for ille, liksom. Vi foretrakk faktisk å snakke japansk oss i mellom, jeg og Ellen. Vi fant også ut at vi har veldig mye til felles, mer enn det vi fant ut første gangen vi møttes. Det viser seg også at hun er velsignet med en anime og manga elskende familie, og hun vil også til Akihabara. Så, hun fortalte søsterene sine om meg, og hun ene ble visst helt på tuppa, og begynte å rope ut om hvor søt jeg var. Så fortalte Ellen at jeg også elsker cosplay, og da ble det enda værre, og nå insisterer begge på å ta meg med til Akihabara. Lucky, or what!?!?!? Hun kommenterte også at jeg likner en dukke.. Hmm, interesting...

Så, turen kom for å dra hjem igjen. Jeg må si, det gikk overraskende bra, og jeg tok bare et tog feil, og det var undergrunnstog, og utgjorde kun 1mins forskjell. Det var samme feilen som jeg gjorde sist gang! Haha. Men, jeg overlevde! Og, på toget som tar lengst tid, det til hjemstasjonen min (omtrent en time i tog), var det helt utrolig stappfullt av mennesker. Så fullt at han som sto foran meg, var helt pent nødt til å akseptere å få hele frontpartiet mitt klemt opp i ryggen sin. Anonym antasting, men æsj da, man kan ikke røre seg, så, det får så være. Det eneste jeg hadde å klage på, var at fyren hadde hette, og på hetta var det pusete pels kant. Som jeg fikk i øynene og nesa. Det var ikke særlig behagelig, så jeg prøvde å komme meg littt unna. Men, jeg nevnte kanskje at det ikke gikk ann å røre seg? Så, jeg rynket litt på nesa, og prøvde å flytte litt på ansiktet, men det gikk liksom ikke, det var så fullt på toget! Resultatet var at jeg blåste på pelskanten, i et forsøk på å få den unna. Men, det endte med at jeg selvfølgelig blåste rett i øret på eieren av jakka, som man kan tenke seg skvatt... Og ettersom det var lettere flaut, kunne jeg jo ikke fortsette med det over lengre tid. Jeg rynket på nesa, så irritert på pelskanten, og snudde hodet så jeg mer eller mindre brukte mannens skulder som pute. Og, i det jeg snudde hodet, så jeg en japansk mann som holdte på å få latterkrampe på grunn av min lille aksjon i å få pelskanten vekk fra ansiktet. Jeg smilte selvfølgelig til mannen, som smilte lattermildt tilbake, og så så man hver sin vei. Ja, det er uhøflig å stirre på andre mennesker når du kjører tog i Japan!

Jeg kom i hvertfall vel hjem igjen, og fortærte noe som må ha vært en halv liter med lapskaus aktig stuing. Jeg var sulten! Ble ikke så seint nei! Og, jeg sov utrolig lenge i dag. Sliten da!

Ellers, dagen i dag har vært rolig, og jeg har for det meste sett på Dark Angel. Stort innhugg i første sesong, og må innrømme at det er utrolig spennende. Vi har også skiftet litt på stua, for nå har vi lagt et stort teppe foran sofaen, type under bordet, og det er tilfeldigvis et varmeteppe. Så, nå har jeg fått ny favorittplass, i form av å ligge under bordet, oppå det varme teppet. Derfor kaller Papa meg katt. Haha.

Men, nå er det sent, så nattinatt for denne gang!

torsdag 17. desember 2009

Ny frisyre!

Haha, hei igjen!!!

Ja, jeg vet jeg snakket om å ta bilde av nye frisyren, men nå har det seg sånn at... Ja, jeg bada, og nå ser den rimelig rufsete ut! Sååå, jeg vurderer å ta et i morgen, etter å ha stått opp! Og hvordan det gikk med nye frisyren? Jo, ganske bra! Det ble ikke noe uberkort, bare to cm i lengde, og ellers fikk panneluggen gjennomgå. Og, damen som klipte meg, var flink!!!!!!!! Jeg er stort imponert, men jeg må vel style det selv i morgen for å finne ut hvor mange % fornøyd jeg er. Man kan ikke alltid dømme ut fra hva frisørene gjør! Det har en tendens til å bli annerledes når man gjør det selv... Men, uansett. Det var et veldig koselig sted, se for deg en frisørsalong litt avsidesliggende, i et litt rufsete boligstrøk man ikke forventer å finne en salong. Legg til en hage og veranda med blomster rundt, og et sandfarget murhus med store vinduer, og du har salongen. Inne var det vanlig frisørsalong stil, og vi satt på et par stoler, og ventet på tur. I Japan har de flere magasiner med utrolig mange forskjellige frisyrer for alle hårtyper, og disse satt vi og bladde i. Jeg fant så utrolig mye fint! Og ved siden av hver frisyre, sto det en "oppskrift" for frisørene. Hvorfor har vi ikke sånne i Norge!?!? Og, jeg fikk ros for japansken min igjen. Jeg er glad for det, og at jeg klarer meg såpass i daglig samtale nå, fordi frisørene kan jo selvfølgelig bare japansk. Men jeg fikk frem ønskene mine,og vi pratet en del rundt hva som ville være best for meg og håret mitt.

Så ble jeg tatt med for å vaske håret mitt. Stolene er som de i Norge, bortsett fra at i Japan får du et tørkle over ansiktet, så du ikke skal få vann der. Praktisk? Jeg fikk også servert en kjeks, en kopp med te, og et sukkertøy mens jeg satt og ventet på at håret mitt skulle tørke, og en dame børstet håret mitt. Jeg er også facinert over at de japanske frisørene, eller i hvertfall de på denne salongen, delte ut en såpass bra massasje også. Ikke bare hodebunn, men også nakke og lett på skuldrene. Utrolig behagelig, og ikke noe ukomfortabelt. Disse har fått opplæring! Jeg ble også bemerkelsesverdig sjokkert over prisen. Hvorfor? Jo, fordi en og en halv time med styring på håret mitt, altså klipping av hår og lugg, kostet meg kun 150 kroner... WHAAAT!!? I Norge skulle de ha 600 kroner av meg for noe lignende!!!! Seriøst, jeg ble så overrasket over dette at folkene lurte på om jeg hadde det helt bra.. Det som er enda mer morro, er at søsteren min gjorde det samme, men også fikk en omgang med hårfarge i tillegg, og kun måtte betale 350 kroner. Frydefullt! Det er visst ikke alle steder som er som dette, uheldigvis, men Mama har virkelig flott frisør der altså... Dit skal man tilbake!

Og, det er kanskje noen av dere som spekulerer på hvorfor søsteren min farget håret sitt, når det ikke er lov på skolen vår. Joo, nå skal jeg fortelle... I Japan er det nemlig ikke bare gamle mennesker som har grått hår... Haha, det er visst fullstendig vanlig for mennesker på 15 år å ha grå hårstrå!!!! Jeg lo veldig godt av dette første gangen, og fant det veldig underholdene. Det forklarer hvorfor spesielt en av guttene i klassen min har så masse hvitt på hodet.. Jeg trodde kanskje han brukte en dårlig gelè/voks, men nei, han er gråhåret... Haha, så da vet alle gråhårede som leser bloggen min, at om du kommer til Japan, betyr ikke det nødvendigvis at du er gammel!!!

Såå, vi dro litt på shopping i samme slengen, på et av de facinerende billige stedene. Jeg fikk frisket opp med et par nye plagg, til en veldig billig penge, og jeg kjøpte meg en varm innejakke, fordi huset er kaldt. Ja, de fyrer ikke. Jeg syns det er teit, men, jeg overlever med tepper, sokker og den nyinnkjøpte jakka mi! Jeg kjøpte meg også skjerf som matcher skoleuniformen min bedre!

Vi spiste også mat ute i dag! Yakiniku, altså sånn bord med nedbygd grill, og så griller man marinert kjøtt på den. Smaker godt, men blir litt mye kjøtt etter min mening. Og, vel hjemme brukte jeg to timer på å se på Dark Angel. I like it! Og, for de som har sett supernatural, Dean fra serien, dukker visst opp i Dark Angel også. Har du ham og Jessica Alba i samme serien, trenger du egentlig særlig mer overbevisning for å ta en prøvetitt?

Men, jeg må skaffe meg litt søvn. Skal jo til Tokyo i morgen! Gruer meg for togene, men jeg har jo klart det en gang før... Så, kanskje jeg klarer det nå også? Hvem vet... Ønsk meg lykke til da, folka...!

onsdag 16. desember 2009

Juleparty!

Yeeeep, nok et på morgenen, midt på natten blogginnlegg! Grunnet: Latskap! Jeg elsker det. Jeg har tilfeldigvis fri fra skolen nå, om ingen har fått det med seg? Haha, jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det har noe med at testuka er over, så de ikke har noe for oss å gjøre før ferien, så vi får lang ferie, selv om den offisielt starter på mandag. Jeg føler meg heldig, og liker faktum at de gir oss fri i stedet for å sitte på skolen og gjøre ingenting, sånn som man så ofte må i Norge. Så, jeg blir automatisk latere, og dagene blir litt varrierte. Mama har også tilfeldigvis fått meg hekta på yndlingsserien sin, Dark Angel. Kjenner til den? Handler om en dame som blir spilt av Jessica Alba. Selvfølgelig er hun heit. Handlingen er lagt til 2019, og damen vår er et supermenneske, som er blitt genmodifisert eller hvadetnåheter fra "skapelsen" av. Hun og alle de andre som henne, ble de første 9 årene av sitt liv, oppdratt på en klinikk for disse supermenneskene, uten å vite annet om seg og livene sine enn at de var sterke, de ble lært å sloss, og hvordan å samarbeide. En kveld etter en ulykke, bestemte en gruppe seg for å rømme, og så langt så det ut til at de aller fleste ble innhentet og jaktet ned. Men, jeg har ikke sett så langt ennå, så jeg vet ikke detaljer! I alle fall, damen vår kom seg unna, og vi ser nå livet hennes i fremtiden, etter at en bombe eller hva det nå var ødela USA som stormakt, og alle prøver å komme seg på fote etter at politi og folk som egentlig skulle beskytte mennskene, snudde seg mot dem. Damen vår prøver å finne ut mer om seg selv, om "søskene" hennes, og ikke bli funnet av "slemmingene" som lagde henne. Kjempespennende! Jeg gleder meg til å se mer! Men, jeg får ikke sett så særlig mye i dag. Hvorfor? Fordi... Jeg skal til frisøren!!! Ja, jeg er minst like spent som alle andre for å se hva håret mitt blir til. Men, jeg har lagt fra meg tanken på noe kjempekort noe. Jeg tror jeg vil beholde lengden i all hovedsak! Så, spørrs om det blir et bilde eller noe senere?

OG, jeg må jo fortelle om i går! Jeg var utrolig lat hele dagen, og så stort sett på Dark Angel. Men, det var juleparty på japansk leksjonene mine! Og det var veldig hyggelig. Omtrent alle som går der, kom, og hadde med seg litt mat og søtsaker og lignende. Det var veldig hyggelig, og moren min tok selvfølgelig mye bilder, før hun dro hjem igjen. Så, jeg sosialiserte, og snakket litt engelsk med Zack og damen hans, som da er japansk. Haha, vi overtalte ham til å fortelle ham om hvordan han og damen møttes, og de møttes i australia! Jeg syntes det hørtes kjempesøtt ut, på en litt merkelig måte. Nå bor de hos familien til damen, og Zack lærer seg japansk, samtidig som han ser etter jobb. Lykke til! n_n

Jeg snakket også med han amerikanske læreren, som jeg tror heter Daniel...? Jaja, han er i hvertfall hyggelig! Jeg beundrer ham virkelig altså. Tenk, det å være lærer for en ny klasse er skummelt nok i seg selv, men for en japansk klasse da!!! Det er tøft!

Det var egentlig ganske morro. Og jeg snakket mye japansk også. Vi lekte også en form for leker, og den første gikk ut på.. Ja, det var mime-leken! Vi fikk et japansk ord, illustrerte det, og ga poeng til det laget som gjettet oss. Haha, det var så utrolig komisk å se de forskjellige tingene, og jeg må si vi klarte oss ganske godt, da laget vårt vant med fire poeng. Haha. Jeg og ei fra mongolia illustrerte kaniner, noe som var en heller morro affære. Jeg klarte også å gjette riktig på noen ting, yay me!

Etter den leken, hadde vi en form for... Jeg vet ikke helt hva det var jeg.. Man fikk bind for øynene, og så ga alle deg en bit av en istykker klipt nisse, som du skulle sette sammen etter instuksjonene deres, som selvfølgelig skulle være på japansk. Det var vankelig! Man så ingenting, og, haha, nissen min ble merkelig. Men, den funket da, det så ut som en nisse!! Hahahah.

Ellers ble det jo selvfølgelig mer snakking, før vi skulle bryte opp. Og på det tidspunktet, kom lærererinnen min, som selvfølgelig vet at jeg elsker søtt, og prakket på meg en hel haug med godteri. Haha, snilt. Jeg syns det var veldig hyggelig, og jeg likte å snakke japansk med alle, fordi det gjør ingentingen om du sier noe galt. Og, jeg har funnet ut av at japansk kommer mye mer naturlig for meg enn engelsk! Det er nesten flaut komisk å stå og snakke engelsk, og plutselig bryter jeg ut med kommentarer på japansk. Skremmende, men gøy!

Men, ,jeg må forberede meg, snart snaue sveisen litt, så, gled/grue seg, så ser man hvordan det går!!! Ønske meg lykke til...

tirsdag 15. desember 2009

Jordskjelv!!!!

Ja, i dag er det to blogginnlegg på rad! Nyt luksusen så lenge det varer!

Jeg kan informere om at lunsjen ble inntatt på et sted like i nærheten som heter Coco's. Slagordet til resturanten er "We're cooking for Coco's" Veldig vinnende etter min mening. Og, de har veldig god mat. Femte gangen eller noe sånt jeg spiser der. Vi måtte vente en stund da, for venninnen til Mama og datteren hennes var litt sene, men det var hyggelig da de kom. Momona, datteren, er kjempehyggelig. Moren også, selv om de snakker veldig mye og fort, haha. Men, vi bestilte da. Jeg spiste en form for.. jeg vet ikke hva det er, men det har sånn litt taco følelse over seg. Litt crispy lefse, med lettere sterkt kjøtt, dressing og grønnsaker. Ja, grønnsaker! Utrolig nok gumlet jeg i meg disse, og, til alles informasjon, de inneholdt paprika og LØK. Jeg har spist det, og syntes det var godt. Jeg er utrolig! Og stolt, så det burde alle andre være også! n_n Jeg liker fortsatt ikke smaken av det alene, men, jeg er jo på vei, kanskje? Og, til dessert fikk jeg noe litt crossaint aktig, med iskrem, krem og sirup. Det smakte HERLIG! Jeg skal offisielt spise det MYE oftere. Nammenam.

Jeg har forøvrig uttrykt et ønske om å dra til Akihabara, Japans anime, elektronikk og nerde-hovedstad. Det er en gate i Tokyo, som har alt mulig av elektronikk, og det aller meste kan prutes på. Du finner nok mest sannsynlig også alt innenfor anime og manga her også, og maidcafè'er. Det er ikke alle som vet hva det er, så jeg kan forklare. Se for deg en standar cafè i Norge.. Pynt den opp, og gjør intriøret litt mer fancy, og legg til søte servitriser, i korte, blondete hushjelp antrekk. Ja, der har du maidcafè. Det er vanlig at maidene sier "Velkommen hjem" til folk som kommer innom, og kaller folk for "My lady" eller "My lord". Jeg vil veldig gjerne dra til en sånn en, så om jeg så må dra dit alene, skal jeg gjøre det! Men, problemet mitt er... Når jeg sier det, ser de fleste sånn halvrart på meg, fordi de vil ikke egentlig dra til Akihabara. Det er liksom litt sært, syns de, men, jeg skal gjøre et forsøk til på skolen, hvis ikke må familien min, til sin motvilje, dra meg med XD Haha, stakkar...

Ellers, det har vært jordskjelv i dag!!! Jeg skatt når Mama fortalte det. Hun snudde seg brått mot meg, og sa "jordskjelv" Jeg så forskrekket opp på henne, og hun sa "merker du det?", og jeg sa "Hæ? Nå?" Men, hun hadde rett. Vannet i koppen min ristet, og det gjorde julepunten vår også. Så, det var et bittelite et, men Mama er følsom for sånt. Så det, da har jeg opplevd jordskjelv også!

Og, jeg fikk en telefon fra det japanske selskapet mitt i dag, JYDA. På fredag skal jeg inn til Tokyo igjen, og der skal jeg møte med Seki-san, Rasmus, han andre jeg dro fra Norge med, og om jeg ikke tok helt feil, en svensk gutt. Altså, kan hende jeg tar helt feil, men jeg tror ikke det, haha. Så, vi får se hvordan det går, men jeg regner med at jeg husker deler av stedene det gikk galt for meg sist, og ellers får jeg med nøyaktige vei-beskrivelser. Jeg trooooor det skal gå bra, og hvis dere ikke får noen blogginnlegg på en stund, betyr det bare at jeg har gått meg litt bort, men jeg tror det skal bra. Ellers imponerte jeg visst folka med å holde en samtale på japansk flytende via telefon. Jeg blir glad!

Forøvrig, i morgen skal jeg på japansk leksjon igjen, men i morgen er det ikke studier, men party på skjemaet! Så, jeg tar med litt kaker dit og, også skal jeg synge den norske versjonen av Jinglebells, altså Bjelleklang.. Haha, jeg ser ikke akkurat frem til den delen, men jeg måtte visst presentere noe... Og, det holdt ikke med cookiene, sa Mama. Men, sangen er norsk, så jeg kan synge så galt som jeg vil, forøvrig er det ikke mine ører det er synd på, men dem som må høre på meg, haha. Stakkar.

Men det var det fra Japan for denne gang, jeg skal på badet!!!

mandag 14. desember 2009

Ja, hva syns de søte japsene om wanna-be pepperkaker?

God morgen alle sammen! Eller... For dere er det vel midt på natten, nøyaktig ti på halv fire, når jeg skriver dette. Jeg var for lat til å skrive i går, og siden jeg har masse fri i nærmeste fremtid nå, kan jeg likesågodt slenge på et innlegg på morgenene i stedet for rett før jeg skal legge meg, er dere ikke enige?

Det er sikkert en del folk som lurer på hvordan "pepperkakene" mine ble mottat? Joda, som jeg fortalte, falt de i smak hos familien min. Men hvordan ville de bli mottat av en klasse på 37 mulig kritiske elever, som aldri har smakt norskt julegodt? Jeg var nervøs for dette, men det hadde jeg visst overhodet ingen grunn til å være. Japanske mennesker er veldig høflige, tilogmed ungdommene. De ble kjempeglade og litt sjarmerte over at jeg hadde bakt til dem, og av en eller annen merkelig grunn, er det satt veldig stor pris på hjemmelagde ting, og tanken på at folk har brukt tid til å bake for en. Så, alle sammen klappet for meg, og så veldig glade ut. Så ble en og en rekke sendt opp til katetret, og meg, for å ta en karamell og en kake hver. Hver eneste person sa enten "Arogatou/Arigatou goaimasu" som betyr takk/tusen takk, eller "itadakimasu" som er en høflig måte å si "Jeg begynner å spise" omtrent. Det er en veldig diffus ting å oversette, men det er veldig høflig, og blir satt stor pris på i Japan. Så, om du noensinne skal til Japan, og blir budt mat av noen, eller skal spise sammen med andre mennesker, si "Itadakimasu" !! Uttales forøvrig omtrent som det er skrevet for oss norskinger! n_n

Alle sammen så kjempeglade ut, tilogmed de søte, sjenerte guttene som ikke sier så mye. Og, det så ut til at de de likte det! Jeg fikk i allefall kommentarer på at det smakte godt fra ganske mange av dem, men med Japanere, er dette litt tricky... Helt fra de er små, er de opplært til at de skal si at ting smaker godt, selv om de ikke gjør det, for å glede personen som har lagd det. Så.... Jeg kan bare håpe det falt i smak, og om det ikke gjorde det, takk for at dere smakte! Takk for at dere var glade for det, sier bare jeg. Haha. Det var også en av guttene som sa takk for maten til meg. Hahah. Jeg smeltet også spesielt for Nakai-kun, som må være en av de søteste skapningene jeg har vært borti. Haha, ikke søt på en like-kjæreste måte, men han er liksom så nusselig. Som en kanin! Man vil bare ta ham med seg hjem!!! Han var så søt... Han har altfor stor skjorte innenfor jakka si, så skjorteermene stikker alltid utenfor. Og da han spiste karamellen min, holdt han den med begge hender, og liksom tok flere mindre bitt, i stedet for å kaste hele innpå på en gang. Aww, jeg fikk lyst til å klappe ham på hodet. Men jeg tror kanskje ikke det hadde blitt akseptert like lett som når andre japanske gutter gjør det... Jeg er sjalu på de japanske guttene!

Men, i allefall, det ble godt mottatt! Og, dagen i seg selv var ikke så ille. Masse fritid for meg, og masse soving, fordi de fikk tilbake testene fra forrige uke. Og, det er et utrolig støy når de får skåringa si! I Japan har studentene et veldig press på seg for å gjøre det bra, og komme inn på en bra skole. Så, de studerer masse, hele tiden, og ekstremt mye før en testuke. Og så slapper de av en stund etter testene, for så å starte på'n igjen. Så, om de klarer å få en god skåring (og en god skåring... Her går det på hvor mange av hundre du klarer. Over 80 er bra, har du under, er det... Greit, akseptabelt, men, du får kommentarer om å jobbe bedre), blir det masse leven og feiring! Og, de som får det litt værre, lager enten et flaut, morro opplegg rundt det, eller holder seg for seg selv, i håp om at ingen spørr hva de fikk. Ellers er det veldig vanlig i Japan at resultatene blir hengt opp på store tavler, så folk kan se hvor de havnet, og i forhold til andre. På skolen vår, er bare resultatene skrevet opp, ingen navn, så kan de selv se hvor de havnet på lista.

Ellers hadde jeg en heller flau venninne, som måtte meddele av at ut av 100 mulige på matteprøva, hadde hun fått 8... Bare åtte, stakkar, hun kommer til å ha sint pappa. Spesielt i Japan, som dette er ille. Altså, søsteren min, Yoshie, studerer hele tiden, fordi hun skal snart ha entrance exams på Japanske universiteter, og hun vil inn på et bra et. Så, det har gått så langt som at hun tar med seg bøkene i badekaret og uansett hvor vi drar, har hun med seg en bok. Hun er våken til sent på natt, og ofte har hun ikke overskudd til å smile engang. Jeg var litt nervøs og redd for at hun ikke likte meg, for hun virket så lite hyggelig, og lite glad, gikk ofte ut av et rom når jeg kom inn. Men nei, hun studerte! Hun var utslitt! Og, hun vil ikke være i samme rom som meg, for det resulterer i at vi snakker, hun har det morro, og ikke vil studere. Haha. Stå på Yoshie! Jeg blir overrasket om hun ikke kommer inn på et bra universitet, hun er skikkelig stri... Men, hva vet vel jeg om japanske universiteter? Jeg mener nå uansett hun gjør en bra jobb. Jeg hadde ikke klart å holde meg selv på et sånt kjør.. Men, jeg har nå en gang planer om å gifte meg med en meget rik mann, så jeg kan gjøre hva jeg selv vil, hahah. Yoshie insisterer på ikke å gifte seg, mens den amerikanske søsteren skal ha en utendlansk mann, ikke noe japansk for henne! Jeg skjønner ikke hva som er galt med japanske menn, de er jo så søte, og har ordentlig stil... Hahahah. Men, de er litt.. Pinglete, sjenerte, ikke så mandige som det norske, eller fra andre steder rundt omkring for den saks skyld.

Men, folka, jeg skal på lunsj med Mama, Yoshie, Momona og moren til Momona, som også kalles Okasan. Jeg vet, forvirrende når man kaller bestevennen til Mama for Okasan, og Mammaen til Mama for okasan.. Haha, bare å bli vandt med det! n_n

Sees senere!!

søndag 13. desember 2009

Ting jeg ikke skal fortelle japsene...

Hei!!!
I dag har jeg noe interessant å fortelle! Jeg har vært død store deler av helga, fordi den har gått med til avslapning. Jaa, tro det eller ei, men jeg blir sliten av alt som skjer. Haha.

Jeg starter med i går. Jeg gjorde ikke så mye fornuftig, fordi jeg våknet med utrolig vondt i hodet. Hmmm, kanskje man hadde ligget skakt? Uansett, gjorde vondt! Så, jeg gumlet i meg noen smertestillende, og lå dørgendes stille på sofaen, på et par svæææære puter. Da merket jeg det ikke. Men så fort jeg bevegde blikket, var det au igjen. Men, etter noen timer ga det seg nok til at jeg orket å bevege meg rundt, heldigvis. Jeg var ikke drama queen, så foreldrene mine bekymret seg heldigvis ikke. Men, ja, latskap. Det kunne vært behagelig, om man ikke hadde hatt det teite hodet å bekymre seg for. Så kom bestefar på besøk, og spiste middag, som han gjør omtrent hver tredje lørdag. Hyggelig er han. Og under måltidet kom det frem at jeg hadde hatt vondt i hodet så mye som jeg hadde, og etter mat, ba han meg sette meg på en stol foran ham. Så tok han litt på nakken og skuldrene mine, og etter en liten stund, sa han "Hmmm...". Jeg ble fortalt at han var kiropraktor. Eller, egentlig noe hakket over, som jeg ikke fikk med meg navnet på. I alle fall, han spurte om det var et sted jeg kunne ligge flatt ut, og vi tok meg med inn på stua, og la meg på det tykke teppet der. Jeg fikk hodet mitt på en pute, og han satte seg bak hodet mitt, og knadde mer på nakken min. Etter en liten stund, utbrøt han "Aha!", og på høre siden av nakken min, litt bak øret, var det noe som var rart. Han spurte om jeg kunne sette meg opp, og så klemte han litt til, og bøyde hodet mitt til forskjellige sider, og lurte på hva som gjorde vondt og ikke. Så lurte han på om han kunne bruke litt krefter. Han var ikke skummel, og, han er jo proff, så jeg lot ham gjøre det. Resultatet var knaking som hørtes ut som noen vrei en pakning med bobleplast. Sånn kjempehøyt! Og hardt. Jeg skvatt egentlig, og det hørtes vondt ut, men fantes ikke vondt i det heletatt. Føltes som noen tok vekk en stor stein fra hodet mitt, og jeg hadde ikke vondt i det heletatt etterpå!!!! YAyyy!!! Altså, jeg har vært hos kiropraktor i Norge også, og Moravia er fantastisk flinke folk. De bekreftet at det var noe litt merkelig i ryggpartiet mitt, og at jeg hadde en ting på høyre side av nakken min, som ga meg vondt i hodet. Nå har altså en kiropraktor på andre siden av jordkloden bekreftet det samme, så, jeg gir meg. Det er noe galt med ryggen min, haha. Men, jeg trenger i allefall ikke bekymre meg for at det skal bli galt igjen, bestefar er kiropraktor!!! Haha, lykkelig.

Og, gjett hva!!! Jeg har bakt. Og dere lurer kanskje på hva jeg har bakt? Ja, det gjør jeg og... Hahah.
Jeg hadde planer om å bake litt forskjellig, men, det gikk litt annerledes!

Jeg sto opp, i godt humør og tenkte på at jeg skulle lage smakfulle, norskt julegodt til familien min, og kastet meg i vei med det vanskligste, eller mest tidskrevende. Pepperkaker. Det gikk greit helt til jeg skulle ha i sirup. For, japansk sirup er nemlig annerledes enn norsk, om de i det heletatt har sirup. Den var mer klissete, og helt blank. Smaken var litt feil også, sånn mer sukker aktig, falskt enn norsk sirup. Men, etter å ha lett gjennom hele super'n, (som er på størrelse med tre kiwibutikker sammensatt...), fant jeg ingenting som lignet mer. Jeg slengte oppi nødvendig mengde, og rørte alt jeg skulle ha sammen. Så fikk jeg den første anelsen om at alt ikke var som det skulle. Alt sammen var veldig flytende, så jeg slengte oppi mer mel, i håp om at det skulle funke. Det gjorde ikke særlig forskjell.... Så jeg trakk på skuldrene, og tenkte "Æsj da, det skal stå til kjøling, så det blir nok stivere etterhvert". Andre antydningen på at noe var galt, var fargen på det hele. Alt for lys! Men det bortforklarte jeg med fargen på sirupen, ingen farge. Men, jeg ga ikke helt opp, da deigen ikke ble heeeeelt for ille, og satte den i kjøleskapet for noen timer. Så begynte jeg på fløtekarameller! Og, så kom andre anelsen om at noe ikke var som det skulle, da røra på komfyren nektet å tykne, noe som er essensielt for karamellene. Desperat som jeg var, slengte jeg oppi mer fløte, og lot det koke leeeeeenge, og, ble utrolig lettet da det hele begynte å skifte farge. Ja, de ble faktisk lysebrunt! Ikke sånn brunt som norske, men, brunt! Og, det smakte da godt. (Ja, jeg er veldig tilhenger av prøvesmaking!) Så kom den vansklige delen med å få det til å bli klart. "Da en prøvedråpe stivner i kaldt vann, er karamellene klare for avkjøling" sto det i oppskriften. Og, det tok selvfølgelig enda lengre tid for karamellene mine å overtales til å stivne i kaldt vann. Men, de ga opp til slutt! Da helte jeg det hele over på en plate med bakepapir, og dro det utover til en gjevn plate. Og, da det stivnet, delte jeg dem opp i firkanter, som jeg pakket inn i aluminiumspapir. (Husker dere jeg nevnte japanerenes ekstreme facinasjon av disney? Jepp, de har konfektpapir med dem på, så nå har jeg karameller med Lilo og Stich, og mikke mus på...)

Så tok jeg en kikk på kakedeigen min, og, den var fast! Yay! Men, til min forferdelse, ekstremt klissete. Uansett hvor mye mel jeg hadde i, så ble det ikke bedre. Så, jeg ga meg da det nærmet seg 8 dl, og moren min forbarmet seg over meg, og slengte det hele i fryseren. Og, etter en halvtime, fant vi ut av at det ikke funket heller, haha. Mest klissete deigen jeg noensinne har vært borti. Så, vi hadde dem i sånne dekorasjonsposer, og klemte dem ut i pike-kyss former (marrengs?). I ovnen smeltet de, og fikk fine, runde former. Og, de smakte kjempegodt! Men, hva det er, det lurer jeg på også. De er like mye wanna-be pepperkaker som jeg er wanna-be japse.. Det sier det meste. Men smaken er liksom en mellomting mellom pepperkaker, sirupsnipper og noe annet, litt... Ja, jeg vet ikke. Familien likte dem i hvertfall! Og karamellene! Yay... I morgen skal de serveres til intetanende klassekamerater i den tro om at det er sværtså tradisjonelle, norske, julekaker. Haha, jeg kommer ikke til å gjøre noe på den... Jeg vil ikke kalle det misforståelse, for kakene mine gjør som best de kan! De kan ikke for at japanske råvarer er forskjellige, og de blir derfor... Japanske pepperkaker... Haha, jeg har oppfunnet en ny kaketype.

Menmen, resultatet ble jo.. Mer eller mindre vellykket, alt smakte jo godt! Og, det er noe japsene ikke har smakt før, og, det er lagd av en norsk person, så jeg syns det kvalifiseres godt nok som norsk kost, huff.

Her fikk jeg mistanke om at noe var rart med pepperkakedeigen min...


Så, jeg begynte på karamellene. Her syns jeg det tok veldig lang tid, det var helt feil....


Men til min lettelse, funket det!!!


Så nå ser de sånn ut!


Og så ble pepperkakene klare for å bakes ut. Men det feila... Hahaha.


Så, nå ser de sånn ut. Ikke heeelt pepperkaker, er det vel? XD

torsdag 10. desember 2009

Rart og smått...

Neiiiida, er ikke død, bare lat!

Jeg kommer ikke til å lage noe megasupert innlegg i dag, men jeg kan pusleskrive litt!
Uka mi er rimelig kjedelig og hendelsesløs, ettersom det er testuke. Fordelen er at jeg kommer fort hjem, og kan bruke dagen til å sløve. Elevene er snart ferdige med testene sine, og mens de holder på med dette, sitter jeg i biblioteket. Jeg liker det på mange måter, for pultene er store, og har skillevegger. Men, det skifter veldig mellom å være kaldt og varmt, så det er ikke så komfortabelt likevel.. Heldigvis har jeg med meg teppet mitt, haha!

I går var jeg på japansk leksjon igjen! Og, i går var den opprinnelige læreren min der igjen, så det ble gøy. Jeg kom litt sent (takket være Papa som så på film, haha), og læreren min satt med ei jente fra Mongolia. Hun kom til Japan i oktober, men har rimelig god japansk, så jeg tror hun har studert en del. Hun er eldre enn meg, og går faktisk på universitet. Fancy! Og, hun virket kjempehyggelig. Vi snakket ganske mye, om mye forskjellig, og jeg føler at jeg virkelig fikk noe fornuftig ut av det. Jeg sliter litt med japanske partikler, altså ting som og/å og er f.eks. fordi de har noen som er forholdsvis like, men har ganske hårfine grenser. Det er litt hodebry å finne ut hvor du skal bruke de enkelte. Men, jeg tror jeg klarer det. Skal du f.eks. si "Jeg er..." på japansk, sier man "Watashi wa...". "wa" kan brukes i de fleste sammenhenger, og jeg kan fint bruke den sånn at folk forstår meg da jeg er nybegynner. Så kommer det som litt værre er. Man har lyden som heter "O", som settes foran verb, og minner litt om "å". Hvis man skal si "å drikke" blir det "o nomimasu". Men, om man skal si at man "kan å drikke" blir det "ga nomimasu". Ga er en partikel som ligner veldig mye på "wa", og de kan brukes litt om hverandre. "Ga" betyr også "er", men brukes mer bestemt, liksom. "Jeg kan drikke." Haha, det er veldig vanskelig å forklare, så om folk ikke skjønner, er det ikke rart. Selv jeg forstår det ikke helt fullt ut, men den snille damen hjelper meg, så jeg har nesten forstått det! Kommer nok mer naturlig etterhvert.

I alle fall, i går snakket jeg også med en av de andre utledningene på sentret for frivillig læring. Han er amerikansk, og er visstnok lærer på en high school i nærheten. Han prøver å lære seg japansk for dagliglivets skyld, men det var morro å prate med ham. Jeg prøver også å arrangere en lunsj med Zack, min australske venn, men Mama og Papa er bekymret, siden han ikke er skolevenn. Må nok vente litt med den lunsjen ja, haha. Unnskyld Zack.

I dag var veldig lik mange andre dager, bortsett fra at Yoshi og jeg gikk til shoppingavdelingen på stasjonen vår. Der kjøpte hun en bok for å lage kort. Folk i Japan er helt sprøe når det kommer til å sende hverandre nyttårskort, og jeg er stygt redd jeg kommer til å måtte svare på ganske mange, da flertallet av klassekameratene mine har spurt etter adressen min... Lykke til meg...! Haha... Men! Etterpå gikk vi til en slags form for bod inne på sentret. Der dro Yoshi frem diverse pointcards, noe Japan er store på, og ga meg to stykker. Jeg ga dem til damen bak disken, og viste til panelet med masse, fargerike knapper foran meg. hun ba meg trykke på to valgfrie, og jeg valgte en fin blå en, og skarpt grønn. Selvfølgelig hadde jeg ikke hellet med meg, og fikk to lommetørkle pakker til trøstepremie. (Japanske selskaper deler forresten ut lommetørkler gratis hele tiden, så jeg har snart en skuff full. Jeg hater å takke nei til sånne folk som deler ut ting gratis, selv om de bare deler ut brosjyrer. Så, jeg takker nei til brosjyrer, og gjør det godt igjen med å akseptere lommetørkler. Tror det er bare jeg som får dårlig samvittighet mot ikke å ta imot gratis reklame...) Men Yoshie derimot, hadde bra hell med seg. Hun fikk velge med seg to valgfrie ting på en hylle bak folka som jobba der. Selv valgte hun sjokoladekjeks, og lurte så på hva jeg ville ha. Snilllle Yoshie. Jeg fikk sjokolade! Jeg syns det var facinerende, og jeg liker de pointcard greiene. Praktisk! Og, de hadde en morsom TV, for å vise om du vant noe. Det var litt sånn gammeldags supermario over det, og en dame som satt ved et juletre. Julenissen kom inn gjennom vindu, og om du vant, hoppet hun opp og ned og var gal av lykke. Hos meg satt hun bare helt rolig og smilte til nissen. Wahh, slemme damen.

Så, som man skjønner, jeg har hatt en behagelig uke. Snart har jeg ferie, og den kommer nok til å bli en god blanding av stressende og behagelig, ettersom jeg skal ut på diverse aktiviteter. I nær fremtid kommer jeg nok også til å dra meg til en frysør, for jeg har hårproblemer. Aner ikke helt hvorfor, men, jeg er lettere desperat. Jeg er usikker på hva jeg skal anskaffe meg, men luggen skal i hvertfall få gjennomgå. Jeg har litt lyst på en frisyre som består av korte krøller, som liksom stopper halvveis ved halsen. Den er kjempesøt, men så er det om hvorvidt jeg passer med en sånn frisyre, og... Jeg må klippe de lange krøllene mine! Wah, jeg har hatt det så lenge, jeg er så glad i håret mitt, jeg vet ikke om jeg vil klippe det kort... Selv om jeg vet at det alltids vokser ut igjen. Så, det aller mest sannsynlige, er klippe litt opp og i ulike lengder, for å få tilbake litt av det fluffye, eventuelt... Vet ikke ennå, men det blir nok litt fiksings. Og, som sagt, luggen skal få gjennomgå, haha.

Man får oppdateringer om hvordan det går. Har planer om et skikkelig skoleuniform innlegg også snart, så, se frem til det!

Og, takk for alle kaketips! Jeg skal bake i helga! Må poste bilder! n_n