søndag 31. januar 2010

Yohoo, frisk igjen! Kanskje...?

Gode nyheter folkens! Den ekstreme sovinga mi i går... Vel, jeg ble frisk igjen! Eller, så frisk som jeg kan da. Nå har jeg bare litt gjenværende hoste, og jeg har vondt i hodet... Men det kan være fordi nakken min ikke er helt god... Bestefar!??? Haha. Men uansett, jeg har alltid hatt det sånn at jeg er ikke syk særlig lenge, men det står på litt hardt når jeg først er litt syk. Sånn, ganske syk når jeg først er syk. Jeg vet ikke om jeg har tendens til å bli syk ofte, men min japanske mor påsto at jeg antagelig hadde det, siden jeg var syk i høst også.. Jeg vet ikke jeg.. Hva er vanlig der hjemme i Norge? Jeg har en tendens til å ha en forkjølelse både høst og vinter, og gjerne en på våren også, som resultat av at man er glad for å se sola, og går rundt lettkledd. Men det er faktisk ikke uvanlig at jeg blir forkjøla på sommeren heller. For to år siden var vi i syden, jeg ble sikkelig syk, så jeg tilbrakte to dager på hotelrommet, og gjorde ingenting. Resten av ferien bare bjeffet jeg litt (hoste), og hadde det greit. Mama lurte også på hvordan jeg hadde klart å bli forkjølet. Jeg er faktisk litt forundret over ting jeg får lov til og ikke får lov til, fordi jeg kan bli forkjølet.

Som f.eks. det å sove på varme-teppet vårt.. Det er fy, fordi da kan jeg bli forkjølet. Men det er greit å ligge og sløve på det, jeg må bare ikke sove. Jeg lurer på hvorfor. Er det noen smartinger som vet hvorfor? Det er heller ikke bra å sitte på gulvet, noe jeg kan forstå, samtidig som jeg syns det er litt merkelig. Og hvis du er forkjølet, er det ganske mange familier som dropper det daglige badet, fordi de mener du kan bli mer syk av det. Merkelig, men det er bare sånn det er i Japan. En ting jeg ikke skjønner... Når de tar det så alvorlig å bli syk... Hvorfor varmer de ikke opp husene sine!?!?!?

I dag hadde vi forøvrig besøk av Mamas venninne, Miki-chan, og datteren hennes, Ayaka-chan. Ja, jeg vet. Navn etterfulgt av -chan, skal teoretisk bare brukes om de som er yngre enn deg, eller gode venner av deg. Men Mama sier Miki-chan, derfor fikk vi lov også. Jeg begynner også å lure litt på hvorfor guttene i klassen min sier Marion-chan... Siden de alltid bruker etternavnet og -san til de andre jentene.. Hmm.. Jeg er spesiell, haha.

Men, i alle fall. Miki-chan er ikke helt i toppform om dagen, fordi datteren, Ayaka-chan, nekter å dra på skolen. Hvorfor vet jeg ikke, men hun vil ikke. Derfor blir moren deprimert, og lurer på hva hun har gjort galt som mor, siden datteren nekter å dra på skolen. Det sier litt om hvor viktig skolen er for japanerene. Så siden de syns det er gøy å komme hit, og det får dem til å smile, kommer de titt og ofte. Det er ganske hyggelig, og moren syns Norge er facinerende. I det siste har vi begynt å planlegge et design til motorsykkel hjelmen til Ayaka. Den er helsvart, og hun vil gjerne dekorere den med små... rhine-stones.... Jeg er ikke sikker på hvordan jeg formulerer det på norsk.. Vel.. Små diamanter da, sånne falske man har på klær og sånt! (Jeg er offisielt flau over min ordmangel når det kommer til norsk. Når jeg kommer hjem, skal jeg kjøpe kryssord, og sitte med ordbok, slik at jeg kan øke ordforrådet mitt!)

Det var egentlig ganske gøy! Ayaka visste ikke hva hun ville ha, og derfor ble det opp til meg å skissere et design. Jeg lagde ganske mye forskjellig i et lett skisseformat, og det ente opp med at hun ville ha et hjerte med vinger. Hun tegnet hjertet selv, men slet med vinger, derfor lagde jeg noen forskjellige design, som vi viste til Ayaka, og hun valgte ut et av dem. Så i dag begynte hun å lime på steiner på hjelmen. Det ser faktisk ganske bra ut! Sort hjelm, med rødt hjerte, og hvite vinger med sort omriss. Jeg tror jeg skal satse på noe lignende når jeg kommer hjem! Jeg skal starte på billappen, men i mellomtiden må jeg nok holde meg til Bastian (min lille, søte, røde scooter, som jeg elsker, til tross for at han har sine mangler).

I dag var Papa med oss også! Han har vært veldig travel de siste to ukene, som følger av at det har vært nyttår, og veeeldig mange oppdrag, så vidt jeg skjønte. Men han trives! Og det var koselig å få litt testosteron blant oss igjen, haha.

Men, jeg er trøtt, jeg skal satse på å legge meg tidlig, tror jeg!

Jeg lovte et par bilder til! Her er meg og Sanae, og randomjapser fra 2.klasse. Ja, vi har teip i ansiktet! Jeg har værhår. De ga grunnlag for utrolig mange "Aa, kawaii!!!!!"


Meg som er i ferd med å tape hardt i badminton!

lørdag 30. januar 2010

Eeeeh, feber?

Vet dere hva? I går var det skikkelig tungt å stå opp. Også ville jeg ikke ha frokost i det heletatt! Det var litt kjedelig egentlig.. Men jeg kom meg da på skolen! Og det var faktisk relativt gøy. Vi hadde Oral communication, og det er alltid like gøy, spesielt nå som jeg får til å oversette det engelsklæreren sier til japansk for de andre. Yay. Og guttene blir mindre sjenerte da, av en eller annen merkelig grunn. Haha. Men de to siste timene syntes jeg at klasserommet ble helt utrolig merkelig varmt, og jeg fikk rimelig røde kinn, så Mika lurte på om jeg var helt ok. Det endte med litt kjenning på panne og ettersom jeg var varm, spurte vi læreren om vi kunne få gå og sjekke tempen hos helsesøstera. For på alle japanske skoler har de et rom med senger, og helsesøster, og masse annet rart. Det var første gangen jeg gikk dit for at det var noe galt med meg selv, og det var litt.. Pussig! Først ga hun meg en temperaturmåler (helt like de hjemme), og spurte meg om jeg hadde vond hals eller hostet eller noe. Jeg nevnte at jeg hadde hostet litt, men jeg hoster så ofte, at jeg ikke hadde tenkt noe særlig over det. Og så bipte det i temperaturmåleren. Jeg hadde feber! Yessda. Jeg burde ha skjønt det da jeg ikke ville ha frokost. Jeg klarer nesten ikke spise når jeg er syk. Så jeg fikk noe som ligner en svær tapebit i panna, som avkjøler, og føles kjempebra når du har feber. Jeg vet ikke helt hva det er for noe, men det lignet på en slags gele.

Jeg fikk også et par tabletter, som jeg skulle svelge. De har faktisk lov til å gi deg medisiner på japanske skoler, det syns jeg er bra! Jeg fikk også tilbud om å sove litt der, men begge sengene var opptatte, så jeg valgte å si nei. Dessuten var det bare igjen en time. Men en dag skal jeg være dårlig og sove i en av sengene, har jeg bestemt. Bare for å ha gjort det, fordi det er standar japansk.

Jeg fikk beskjed om å si i fra hjemme, og etter å ha klart meg gjennom den siste timen (som jeg faktisk ble merkbart slappere, sikkert fordi jeg faktisk fikk høre at jeg ikke var i form), fikk jeg noen "ta vare på deg selv" kommentarer, og folk som lurte på om det gikk bra. Vel hjemme sa jeg i fra til Mama, og vi tok tempen, som var helt lik som på skolen. Jeg sov tre timer, og hadde litt lavere feber, så jeg spiste litt, men.. Det var kanskje ikke så lurt, for det fikk meg til å kaste opp. -sukk-

I dag tidlig hadde jeg også feber, så Mama ga meg valget om å bli hjemme, eller dra på skolen. Etter litt tenking og føling, fant jeg ut at jeg ble hjemme, og heller sov det av meg, enn å bli værre (selv om jeg vilel shoppe på alt det fine salget...). Så jeg har tilbrakt mange timer i senga i dag, helt til jeg fikk den høyeste feberen i dag, og bare gikk rundt fordi jeg var så varm. Jeg følte meg bra, men var helt utrolig varm! Og en time etterpå ble jeg superkald.. Nå er jeg helt normal, tror jeg, har ikke tatt tempen, men jeg har hals som klør. Haff. Resultatet er nok at jeg slapper av masse i morgen også, og kommer til å gomle halsdrops, og bruke sånn maske! De tar ikke så lett på sykdom her i Japan, har jeg skjønt. Jaja. jeg blir nok fort frisk igjen! I mellomtiden får jeg ta forhåndsregler.

torsdag 28. januar 2010

Kyugitaikai!

Vel, noen som vil høre om idrettsdagen?

Først og fremst... Annerledes! Og alt sammen var så utrolig gjennomført! Jeg blir nesten litt skamfull over Norge i sammenligning... Jeg måtte stå opp litt tidligere enn vanlig, men det gikk faktisk greit! Jeg kom akkurat presis til Fujisawa stasjon, og møtte Sari og Ayaka, to fra klassen min, som jeg hadde avtalt å dra sammen med. Hele greia ble holdt i en svær bygning omtrent 20 min fra stasjonen, og jeg visste selvfølgelig ikke veien, noe som Sari heldigvis gjorde.

Vi annkom, fant noen av de andre vennene, og ble ventendes til vi fikk beskjed om gå inn. Mens vi ventet, kom alle de andre folka fra skolen også, eller, første og andre klasse. Tredjeklasse studerer, og kan derfor ikke være med. Vi ble tatt med inn, og måtte gå opp rimelig mange trapper. Hele stedet var svææææært, og da mener jeg det! Type seks etasjer eller noe sånt! Og nok en gang ble jeg slått over hvor mange det faktisk er på skolen vår.. Lærere også, MANGE!

Så fikk vi tildelt plasser på en relativt stor arena. Og nok en gang fikk jeg sjokk. Hvorfor? Vel.. Det har med skifting å gjøre. Selvfølgelig fikk vi ikke garderobe.. Neida, vi skiftet på arenaen, med folk som løp inn og ut i alle retninger! Brydde vi oss om det? Nei, visstnok ikke. -sukk- Så da var det å ty til skiftetriks, og komme seg inn i gymtøyet uten å vise noenting. Det er faktisk ikke å lett som det kan høres ut! Spesielt ikke da det blir bra latterkrampe da så mye som en liten hentydning til truse syns... Uah.. Men vi fikk det da på oss! Så satte vi oss, og hørte på rektors åpningstale, og elevrådet som introduserte alt sammen. De hadde også fikset X antall mikrofoner og hadde skikkelig høytalerannlegg, og jeg så ikke en eneste gang hvor de hadde problemer med det tekninske... Det kan ikke Norge skryte av! Men så er jeg jo i Japan da, elektronikkens barndomshjem!

De hadde også ordnet med egen sitteplass hvor sykesøster satt, og hadde med seg masse førstehjelpssaker, tilfelle noen av studentene var plaget med noe. I etterkant av introduksjonene av alt, var det faktisk ikke så veldig mye å gjøre, annet enn å se på og heie på de andre studentene, og ellers virre rundt i det store bygget. Vi så først på at guttene i klassen spilte fotball, noe som kjønnsdiskriminerende nok, bare var for guttene... Så bevitnet vi jentene i klassen spille dodgeball, som så utrolig morro ut.. Stikkball, bare at alle har tre liv, så vidt jeg skjønte, og skumballen er erstattet med en volleyball. Vondt, men sikkert gøy!

Det som jeg antagelig oppfattet som kjedeligst med det hele, er vel at guttene og jentene er separerte hele tiden. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. De prøvde å forklare det med styrkeforskjell hos gutter og jenter, men om alle lagene er fullstendig mikset, oppstår jo ikke det problemet! Dessuten bidrar det jo til avstanden mellom gutter og jenter. Jeg syns ikke noe om akkurat den delen, men det er bare sånn det er! Yessda. Ellers virret vi mye rundt, kjøpte oss drikke på en av de fire drikkeautomatene i bygget, spiste matpakka vår, og skravlet med folk.

Gymsalen vi oppholdt oss i, var delt i to, og på ene siden var det først volleyball, hvor fire og fire lag spilte. På andre siden ble guttenes fotball holdt. Etterhvert byttet det, så volleyball bane ble til basketball bane, og fotballbane ble til badmintonbane. Dodgeball ble holdt i et annet, mindre rom.

Turen kom jo selvfølgelig til klassen min, og badminton, som jeg hadde meldt meg på. Og.. Ja, jeg hadde rett. Her ble det gjort profft, og jeg har aldri spilt proff badminton før. Vi hadde tilogmed egen fyr som telte poengene våre! Jeg styrtet bort til Risakyo, klassevenninne som er med i skolens badmintonteam, og fikk forklart reglene mer eller mindre... Så ble jeg og partneren min, en av klassekameratene jeg aldri har pratet med før, plassert på en bane, og skulle spille mot to fra andreklasse. Hvordan det gikk? Vel, jeg var nervøs, ettersom omtrent alle de som hadde møtt opp var meget interessert i hvordan utvekslingsstudenten gjorde det, så jeg gjorde det aller beste jeg klarte, med 400 par øyne hvilende på meg... Jeg tror vi gjorde det ganske bra! Vi tapte, men det var morro, og jeg fikk MASSE heiarop! Det er jo snilt av folka da.

Etterpå var jeg selvfølgelig stuptrøtt, og endte opp med å sove på tre av stolene i tribuna en times tid, og etterpå virret jeg og Mika meningsløst rundt, snakket med lærere og så på andre folk. Vi styrtet til slutt på en av benkene ved drikke automatene, og ble til slutt funnet av Momoko, Mika's venninne, en kjempesøt jente, utrolig morsom og merkelig. Hun har også bodd i Canada i 4år, så hun snakker ganske bra engelsk! Det var utrolig merkelig og gøy, og hun er rimelig frempå, så hun tenkte seg ikke om to ganger, før hun lente seg frem, og tok ganske bra på puppene mine, gispet stort og sa "Waah! Så store de er! Vi har ikke sånne i Japan!" noe som resulterte i ganske bra latter fra flere av oss, og en liten ekstra gjeng med jenter som også ville ta på, for å finne ut om det stemte. Noe så flaut!!!! Men utrolig genialt, og jeg fikk trimmet lattermusklene.

Skifting pågår! De blåe er andreklassinger, førsteklasse er røde.


Reina og Yuki!


Meg og Mika. Er vi ikke søte?


Dagens program! Forstår du det?


Så startet det hele. Dette er elevrådet, og folk ansvarlige for de forskjellige tingene.


Guttenes fotball! De med blå t-skjorter og orange vester er i klassa mi!

Og volleyball. De i blå skjorter er i klassen min!


Og basket.


Matboksen til Mika.


Og matboksen min. De runde greiene er risboller med ost! Faktisk godt. Mama er awesome.

Jeg mangler et par bilder, Men Sanae har lovet at jeg skal få dem, så vær tålmodige!

tirsdag 26. januar 2010

-sukk-

Hei! I dag kommer jeg til å være litt negativ i innlegget mitt, sånn muligens kanskje, så om du har en dårlig dag fra før av, er det kanskje ikke lurt å lese det akkurat nå!

Hvorfor? Vel, jeg har hatt noen tøffe dager i dag og i går. Jeg har følt at jeg har stanget hodet i veggen, og følt at japansken min har stått helt på stedet hvil, og i tillegg bekymrer jeg meg for dumme ting som om hva familien min her egentlig synes om meg. Andre utvekslingsstudenter som leser dette, lurer kanskje på hvorfor det er så viktig for meg at familien min liker meg.. Vel, det er fordi de er familien min! De er kanskje japanske, og vi er ikke relatert via blod, men de er likevel familien min. Jeg har dratt ganske langt for å komme hit, og måttet venne meg til ganske mye nytt, og da blir man automatisk knyttet til dem som støtter deg gjennom alt. Og jeg har heller ingen nære venner på skolen (ikke misforstå, jeg har det morro med de jeg er med, for noen av dem er herlig sjarmerende), mye fordi språket står litt i hindring (jeg er også litt glad for at det er bare på japansk, da kommer jeg fortere inn i det, selv om jeg blir utrolig frustrert enkelte ganger). Noen ganger skulle jeg ønske det var noen andre utvekslingsstudenter på skolen, for da hadde jeg kanskje hatt noen som hadde skjønt oppturer og nedturer i følelser som utvekslingsstudent... Men! Jeg blir jo antagelig sterk av dette her, og jeg er sikker på at alt blir bedre når jeg kan språket bedre. Så inntil da, må jeg bare fortsette å jobbe ræva av meg! Unnskyld utrykket.

I går føltes dagen utrolig tung. Jeg følte meg også veldig ensom på skolen, og jeg tror jeg har vært inne i en av de tyngre periodene som utvekslingsstudent... Ellers skal jeg bare ha mensen.... Uansett, det føltes ikke bra, og jeg var fortsatt nedtrykt da jeg kom hjem i går, i tillegg til å være sliten. Seks timers intense studier av japansk gjør gjerne det med deg! Det føltes godt å komme hjem igjen, men jeg antar folka i huset vårt har hatt litt nok med sitt eget i det siste de også. Så ble det ganske trist da vi fant ut at Momo-chan, hamsteren som hadde vært syk i en lengre periode, hadde strøket med. Lille stakkaren, antagelig godt for ham å slippe unna, for han hadde det ikke godt på slutten.

Heldigvis var dagen i dag ganske grei, i allefall sånn til å begynne med. Jeg hadde det relativt morro på skolen, selv om det var litt stressrelatert... Jeg hadde klart å glemme gymtøyet mitt, og resultatet var at jeg måtte låne av en venninne fra en av de andre klassene, som ikke hadde gym akkurat da. For det er sånn de gjør det i Japan. Det er ikke noe "ikke-bli-med-i-timen-for-jeg-har-glemt-gymtøy", her må du låne av noen..! Så jeg var heldig, men litt kald, da hun bare hadde t-skjorte og bukse å låne meg. Men, jeg hadde gymtøy!

Vi spilte softball, morro på en teit måte, for jeg liker ikke softball. Men det var morro ellers, for folka var så søte og snakkesalige. Læreren er også en raritet.

Men da jeg kom hjem.. Vel, det ble litt tyngre, fordi jeg følte jeg fikk skjenn av Mama. Det var nok bare noe jeg følte, fordi i etterkant fortalte hun meg at det slettes ikke er sånn ting var ment! Men det bare ble så...Tungt! Det er vel i det meste små bagateller jeg reagerte på også, men det ble for mye for meg i etterpå, da Mama startet en ganske seriøs samtale, hvor hun påpekte ting som i det heletatt fikk meg til å føle meg ennå værre, fordi det virket som om hun ikke syntes jeg studerte nok, til tross for at jeg gjør så godt jeg kan. Så, jeg må om enn litt flau, innrømme at jeg brøt sammen i tårer. Det var så... Hjelpesløst! Jeg visste liksom ikke hva jeg skulle gjøre, eller noe som helst, så det føltes veldig godt å gråte litt, uten å bry seg en døyt om at Yoshie og Mama satt der. Det fikk Mama litt mer bekymret, og sa at det egentlig ikke var noen grunn for at jeg skulle gråte, og lurte på hva det var jeg ikke fortalte. Så hentet Yoshie lommetørkler til meg, og jeg fikk tatt meg sammen litt, før jeg begynte å prøve å forklare hva som var galt. Hva som var galt? Vel, jeg studerer til jeg stuper, men det føles ut som om folk ikke setter pris på det, at de mener jeg må jobbe ennå mer, hardere. I tilegg, mine bekymringer for hva de egentlig mener om meg. Etter litt oversettingshjelp fra Yoshie på det jeg ikke klarte å uttrykke selv, skjønte endelig Mama hva som var galt. Og jeg ble umiddelbart beroliget. For for det første, så trengte jeg nok ikke bekymre meg for hva de syns om meg. De ser visst på meg som en datter her i huset, og er nesten enda gladere for at jeg forteller dem hva som plager meg, og at jeg faktisk gråter for dem også. Yoshie også, selv om det ikke virker sånn. Yoshie er visst et evig gloom-face, som de sier. Altså... Litt tom i ansiktet, uten å smile særlig. Egentlig litt skummelt, men det er bare sånn hun er.

Og hva det kommer til med språket... De ble faktisk ganske forskrekket over dette, ettersom de ikke har sagt noe direkte til meg om at jeg må jobbe hardere. Og nå forklarte Mama det at hun ville jeg skulle lære mest mulig, så hun ønsker jeg skal bruke ordboka ennå bedre. Men hun skjønner jo selvfølgelig at jeg blir sliten også, så nå har jeg fått beskjed om å bli sint når jeg er sint, si "nok" når jeg ikke orker mer, eller sove/ta meg fri når jeg trenger det. Og, jeg har fått beskjed om å slappe av mer. Jeg har oppdaget at det er en av mine større svakheter... Jeg bekymrer meg for mye om hva andre mener, så jeg klarer ikke helt å nyte alt jeg burde. Så, fra og med nå av, skal jeg jobbe for å bli en mer avslappet person! Til tross for meg som gråt, endte alt sammen i latter, og det føltes ganske godt å få ha sagt alt jeg hadde på hjertet, og høre dem si at de er fornøyde med fremgangen min i Japansk. Jeg har jo tross alt seks måneder igjen! Og jeg må bare si det... Jeg tror jeg skal gråte oftere, for det føles ganske bra etterpå, i tillegg til at man sover godt. Haha. Men jeg mener det faktisk, det var utrolig godt å whine litt akkurat i dag, som alt var tungt og teit. Jeg skal bekymre meg mindre, og resten av oppholdet mitt i Japan skal være kjempegøy, men, jeg skal ha teite dager også, hvor jeg skal furte mer. Så, pwease, bær over med furtinga mi også! Og, hva er vel gøy med en blogg som er bare dans på roser? Det hadde jo ikke vært sant heller, denne bloggen er jo om en utvekslingsstudents år, og det innebærer oppturer og nedturer på det meste. Dessuten, jeg er jo blid igjen nå! Hahah.

Så, takk for at dere (eventuelt) leste klaginga mi også, nå trenger jeg litt søvn, fordi vi har Kyugitaikai i morgen, eller... Idrettsdag! Og, siden jeg skal spille badminton, er det kanskje greit å ha litt energi, tror dere ikke!? Jeg gledgruer meg. Ønsk meg lykke til da folka!!!

søndag 24. januar 2010

Kan jeg få en søndag til?

Åh, elskede søndager.... Alle dere der ute som har fri både lørdager og søndager... Dere vet ikke hvor heldige dere er!

Ja, i morgen starter ennå en ny uke, og jeg.. Nei, jeg vil ha mer fri! Jeg vil sove mer. Dessuten byr denne uken på noe ganske så fælt noe... Ja, vi har idrettsdag..! Marerittet. Jeg har aldri vært særlig atletisk av meg, og det eneste jeg har utmerket meg i så langt, er vel svømming, bare synd skolepensum ikke involverer svømming, og bare synd min japanske skole ikke tilbyr svømmemuligheter! Derfor har jeg meldt meg på det jeg føler jeg mestrer best av hva skolen hadde å velge mellom på idrettsdagen. Valgene sto mellom Dodgeball, volleyball, basket og badminton. Dodgeball har jeg aldri spilt, og det høres altfor farlig ut til at jeg vil prøve meg på det! Volleyball... Vel, jeg er ganske katastrofal i volleyball, og det ender som regel opp med at jeg er den som står i veien for alle de andre som kan slå ballen. Hvis jeg tar den, får jeg vondt, ellers får noen andre vondt! Basketball... Når vi spiller "førstemann til 20 råk i kurven", har alle som regel 15 råk, da jeg er stolt over mitt første.... Så da står vi igjen med badminton, som jeg mer eller mindre mestrer, og faktisk syns er underholdende! Bare synd at det er en av idrettene skolen min er sterkest i, og at jeg som bare har så vidt det er med norsk erfaring, kommer til å bli utkonkurrert de første 30 sekundene... Jada, gym på høyt nivå i Japan! Det blir underholdende å se hvordan det går!

I dag har forøvrig dagen gått med til å underholde en venninne av Mama, og datteren hennes. Datteren nekter å gå på skolen, og moren er helt utslitt, og deprimert. Men, de blir glade av å komme til oss, så jeg tror vi gjorde en god gjerning! Dessuten lagde Mama mengder med sandwicher (jeg har ikke peiling på hvordan det ordet skrives...! Jeg vurderte witch, men da blir det jo sandhekser, ikke logisk i det heletatt.), som jeg fikk gomle så mange jeg ville av. Bare dumt at jeg ikke klarer å spise så masse, for de smakte så godt, haha.

Jeg hukte forresten tak i noen bilder av jordbær plukkingen vår!


Yoshie sett bakfra, og meg som lurer fryktelig på hvilket jordbær jeg skal plukke...


Og til slutt Papa som gumler for harde livet!

lørdag 23. januar 2010

Lørdag forrige uke... Lol.

Ahh!!!! Jeg kom nettopp på at jeg glemte å blogge fra forrige lørdag!!! Og hvorfor er det så viktig? Vel... Fordi det skjedde mye morro!!! Eller hvertfall veldig japansk, og annerledes fra hva vi er vant med.

Det første var i forbindelse med skolen. Jeg kom inn i klasserommet vårt på morgenen, og ble fortalt av Kato-kun at jeg var nishiyoku-san. Altså, en form for ordenselev. Men, i Japan er selvfølgelig dette også veldig annerledes! Og litt skummelt...

Pliktene til disse ordenselevene, er først og fremst å sørge for at elevene reiser seg og bukker for læreren når timen starter, og når timen slutter. Man må også pusse tavla, (med svamper som er helt annerledes enn de norske! De er ikke sånne svampe-bob svamper, men noen harde plater, med stoff trukket utenpå, sånne gammeldagse som man pleide å banke! Men vi har sånn fancy krittblåser, kanskje jeg skal ta bilde av den...) og i tillegg må man loggføre dagen. Altså skrive hva som skjedde i de forskjellige timene og om hvordan folk oppførte seg. Man kan også skrive en personlig melding helt på slutten, og jeg la merke til at flere av dem hadde skrevet søte ting om meg de første dagene etter at jeg kom! Aww.. Ellers lurer sikkert noen av dere på hvordan jeg klarte å loggføre i den boka, siden den er på japansk? Vel.. Det var vanskelig! Så jeg fikk Mika til å hjelpe meg (hun fortalte meg hva jeg skulle skrive hvor, haha.) og da var det ikke så vanskelig likevel. Jeg skrev faktisk på japansk, og brukte noen kanji'er, jeg er stolt. Kanji er fælt.

Jeg tror det gikk ganske bra, i hvertfall syns jeg det gikk bra! Til å være første gang og sånt. Jeg må innrømme at det gikk litt... Merkelig første gangen, da jeg var litt sent ute til å be alle reise seg. Kommandoen er "Kirits!". Men etter det gikk det bra! Etterpå.. Joda, vi hadde matte, så selvfølgelig ble det rart med mattelæreren som ser sin anledning til å være ekkel mot meg når han kan. Jeg ba folka reise seg, etterfulgt av kommandoen "Kyotsuke Rei!" som vil si at du skal bukke for lærereren, så sette deg. Men læreren var ikke fornøyd. To personer hadde ikke reist seg, og først når de hadde reist seg, kunne jeg be dem sitte. Hvorfor jeg tar det personlig? Jo fordi han slengte ut en lite hyggelig melding om at alle måtte reise seg før de kunne sitte, og så på meg igjen. Velvel, jeg er heldig med at jeg kan late som jeg ikke forstår et ord av hva han sier, og bare smile og se dumt på ham! Det er litt fornøyelig å kunne bruke språket som unnskyldning! Hihi.

Men de andre lærerene var fornøyde! Jeg syns bare litt synd på Maruyoshi-kun, som satt ved siden av meg. Jeg spurte ham hele tiden om når det var greiest å be alle reise seg, haha. Men, da jeg på slutten av dagen smilte så pent jeg bare kunne, og takket ham, så han så glad ut at jeg tror det gikk greit. Og det fikk forørvig også resten av guttene til å snakke litt til meg også! Yay!

Etter å ha kommet hjem og sovet en time, etterfulgt av mer sløving, var det tid for Dangoyaki! Altså, festival, hvor man grillet de fargerike ris kulene vi lagde, over et stort bål.

Yoshie hadde eksamen den dagen, som hun selv mente ikke gikk så bra. Så hun var ikke hjemme akkurat da. Derfor var det bare meg, Mama og Papa i bilen, samt seks laaange rør av noe som kunne minnet om bambus, eller noe tre av noe slag... Haha, jeg er så flink på treslag! Vi plukket opp Momona (nå er det på tide dere husker hvem hun er! Momona er venn av søsteren i Amerika! Og moren, Kasan, er venn av Mama.), og dro til stedet dangoyaki festivalen ble holdt. Det ble holdt på en stor strand, og fem meter innenfor vannkanten var det satt opp flere store bål, sånn type seks stykker eller noe sånt, med stoooore mellomrom. De besto liksom av et tre, med masse fargerik dekorasjon på, som var bundet slik at det ikke skulle falle på folk (du må nok bare se på bilder, dette er vanskelig å forklare!), og ved foten av det, var det lagt opp slik at det så ut som et vanlig bål. Det var ganske heftig å se på når de tente på bålene! Og, utrolig varmt! Kvelden var veldig kald i seg selv, man hakket tenner. Så det var litt godt å komme bort til bålet, helt til man følte man sved av seg ansiktet!

På enden av de lange pinnene våre, hang dangoene, og de ble langsomt grillet over bålet. Rundt bålet og i grille-prosessen sto man utrolig tett i tett, for det var ganske stort oppmøte av folk. Jeg kunne faktisk ikke røre meg! Men det var likegreit, det var varmt å stå tettitett! Og man blir på en forunderlig merkelig måte vant til å stå tett inntil helt ukjente mennesker i Japan. Kanskje en fin måte å kurrere klaustrofobi på? Om du ikke forverrer den da...

Jeg fikk også litt hakeslepp da Mama kastet mesteparten av nyttårspynten vår på bålet! Jeg så på henne med oppsprerrede øyne, og lurte på hvorfor i all verden hun gjorde det! Hun lo av meg, og pekte på alle de andre dekorasjonene som var kastet på bålet, og fortalte at det er tradisjon! Det er en måte å takke nyttårspynten for at de har bidratt til å ønske det nye året velkommen, og beskytte oss. Nesteår skal man ha ny dekorasjon. Jeg syns synd på figurene... Men jaja, det er sånn de gjør det her. Og de som produserer figurene må jo være glade! Fin måte å tjene penger på, når tradisjonene tilsier at man skal ha nye ting hvert år.

Det var jo selvfølgelig satt opp boder med mat og godteri, så til middag spiste jeg Yakisoba, en banan dyppet i hvit sjokolade, og dangoer. Egentlig ganske godt! Og etterpå, mens vi ventet på at Papa og Yoshie skulle komme og hente oss, sto vi bare ved bålet og ventet. Det var utrolig koselig, for de fleste bålene hadde falt sammen, og det var ikke særlig til flammer, det ulmet mer i glørne. Og man kunne se sjøen, og stjerner. Egentlig et ganske pent bilde, synd jeg ikke kan dele det med dere...

Så, er det noen som vil se biler???

Bålet før det ble påtent. Vi kom ikke nærmere ennå, fordi det var så mange folk!


En kald Marion! Jeg vet, jeg matcher ikke.. Men, nevnte jeg at det var kaldt?


Fargerike kuler på en pinne... Vi fikk faktisk ganske mange kommentarer om hvor fine dangoene våre var! Jeg tror våre var de fineste! Hihi!


Så ble bålet påtent.


De andre bålene også. Røyken var ganske ekstrem, utrolig stilig å se på!


Jeg digger dette bildet, er ikke flammene fine?


Så liker jeg dette bildet, fordi fargene er så intense. Momona til venstre, meg til høyre!

fredag 22. januar 2010

Skoleuniformen min!

Ja, jeg har samlet sammen bilder av den, med kåpe og jakke. Jeg har også tatt bilder av skjørtelengdene, og hvordan de gjør det.. Klar for litt bilder?


Dere husker sikkert standar utseendet på uniformen min? Skjørtet mitt er vanligvis hakket kortere enn dette, rett og slett fordi det var kaldt i dag! Ellers består det av en hvit skjorte, med veldig stiv krage. Man kan velge mellom en vest uten ermer, eller genseren jeg har på bildet. På vinteren bruker de fleste genseren, mens vesten blir tatt frem på vår/sommerstid. Men på sommeren er det såpass varmt at de fleste har på seg kun skjorta. På sommeren har man også et annerledes skjørt, og skjorta er kortermet og lyseblå. Jeg legger ut et innlegg om det når det blir varmere ute! Ellers har jentene sløyfe i halsen, som også skifter etter sesong. Guttene har slips i samme farger. Visste dere at det blir sett på som veldig romantisk å beholde "kjærestens" skoleslips her i Japan? Det er egentlig litt sjarmerende... Selv om du får lærere på nakken!

På vinterstid er også jakken påbudt! Du får faktisk "annmerkning" eller hva det nå kan kalles, dersom du ikke har den med/på. Du kan jo ha den i veska, men du må ha den med! Forresten, genseren min er lang, ermene stikker utenfor jakka! Haha. Nå som det er kaldt ute (ikke sammenlignet med norge!) bruker de fleste skjerf til.

Også har man kåpa da. Den er valgfri, og det er faktisk mange som ikke bruker den, selv om det er kjølig. Ellers er det en regel at kåpa ikke må være lengre enn skjørtet. Man må se skjørtet! Til kåpa har man som regel skjerf. Og, skjerfene er faktisk valgfrie! Så, det er vel det eneste som varrierer på studentene, samt hårfrisyre. Kåpa til skolen vår er ganske dyr, så jeg kjøpte en billig etterligning. Det er også greit, men den skal teoretisk sett ha en av knappene fra skolen vår, noe min ikke har. Men så lenge lærerene ikke legger merke til det, er det jo greit? Det sier i alle fall Mama!


Så til skjørtelengder:

Her har du skoleskjørtet vårt! Og i den egentlige lengden... Er det ikke langt? Tre cm nedenfor knærne! Og, jeg syns ikke det er særlig søtt heller.. Merkelig bare! Det synes de japanske jentene også. Derfor ruller alle opp skjørtet sitt! De snurrer liksom linningen i skjørtet rundt flere ganger, og skjørtet blir kortere! Det er knappest nok noen som har denne lengden på skjørtet sitt, jeg har faktisk bare sett to personer! Men, det er jo faktisk ikke søtt...


Derfor bruker de fleste denne lengden! Som er gjennomsnittslengden. Snurre skjørtekanten to ganger, så har du et skjørt lærerene syns er akseptabelt. Legg merke til livet på skjørtet! Det er ulikt det første bilde! Mitt er til vanlig et hakk kortere, altså tre ganger brettet!


Så kommer den dristigste lengden. Dette er überkort! Altså, kort nok til at den akkurat dekker rumpa, men man ser trusa di i trapper. Upraktisk! Ikke komfortabelt heller, i tillegg til at du alltid bekymrer deg for trusa... Legg merke til linninga på skjørtet her også! Merkbart større, hæ? Skjørtet har en tendens til å krølle seg, noe som ikke er pent, derfor bruker mange av jentene et belte for å holde foldene på skjørtet riktig. På den måten blir du ikke færsket så lett av lærerene heller! Japsejenter er smarte...!

I tillegg pleier de japanske jentene å binne en lenke eller noe sånt til sløyfene sine, sånn at den blir lengre, og du kan åpne skjortehalsen litt. Dette er faktisk ganske varriabelt, og selv har jeg den likesågodt vanlig. Stress med sånn lenke! Og det blir ikke sett ned på, slik som med langt skjørt. Så, hvorfor ikke?

Så, hva syns du om uniformen min?

torsdag 21. januar 2010

Japanesere liker medisiner.

Ja, det er sant. Japan er faktisk et av de landene her i verden som knasker mest medisiner! I tillegg til at det reklameres stort for det i blader, aviser og på TV, blir det også anbefalt av leger.

En kamerat av meg dro faktisk på sykehuset her i Japan, og jeg ble forskrekket over å finne ut av at man ikke får med seg bare en resept på en pakke eller to med medisiner, men at man faktisk får med seg et helt lite klede med diverse kapsler, piller og tabletter. Faktisk opp til så mange som ti forskjellige, om jeg forsto læreren min rett! Det er ille! Jeg skjønte jo at de overreagerte litt da Mama fikk meg til å kaste innpå to tabletter tre ganger daglig da jeg ble forkjølet, og hadde feber. Og at hun er så bekymret for meg hele tiden. Og at jeg fikk vaksine for vanlig influensa (Nei, ikke svineinfluensa, sånn som jeg trodde!). Men det er jo ganske mye! Så, derfor har ikke japaneserene så veldig sterke kropper, og det er veldig mange som drar til sykehuset ganske ofte. Dette gjør også at sykehus og legebesøk ikke er så dyre som det man skulle tro om et land som ikke lar skatt dekke legebesøk i så stor grad som Norge.

Velvel, jeg får bare passe på å ikke bli syk igjen! Jeg vil ikke spise så mye medisiner! Kan hende det er fordi jeg er oppdratt til å mene at dersom man ikke virkelig har vondt, skal man ikke spise smertestillende og lignende. Og at man heller skal ty til å ha noe varmt på magen enn smertestillende ved magevondt. Jeg tror det skal gå greit, vet dere hvorfor!? Vel... Fordi... Til tross for at det er Januar, har jeg nettopp hatt en dag med vår-varme her i Japan! Jeg skvatt ganske bra da jeg tok mine første steg utendørs i dag tidlig, og ble møtt av en varm, tung, litt fuktig hetebølge! Det var det siste jeg hadde ventet etter 0 grader, plutselig +18! Jaja, jeg antar sesongene skifter fortere i Japan! Uansett, det blir visst kaldere i morgen, det kommer nok til å svinge litt, før det bestemmer seg for vår. Jeg merker det bare ikke så godt, siden vi ikke har snø!

Ellers i dag har jeg vært utslitt, og er glad jeg har fri i morgen.. Åh, sånn som jeg skal sove!

Men! Jeg snakket med Momoko, en av de populære jentene i førsteklasse! Hun har bodd i Canada i fire år, så hun kan engelsk. Derfor snakket jeg litt med henne. Hun kom styrtende inn i klasserommet, med en av de søtere guttene i hæla. Mika, venninne av både meg og Momoko, sa hun var litt sjalu, fordi Momoko kommer så godt overens med guttene. Jeg sa meg enig, og forklarte at jeg alltid pleier å herje rundt med guttevennene mine på den måten i Norge, og syns det er trist at guttene ser ut til å unngå meg så mye her. Hun kastet seg derfor rundt, og fikk tak i kompisen sin, og fortalte dette. Og han sa noe sånt som at det er flaut å snakke til utvekslingsstudenten! Og jeg svarte jo selvfølgelig på japansk, og ville vite hvorfor, og sa at det var greit å snakke på japansk også. Da skvatt han visst ganske bra, ble seendes litt paff ut, og gjentok igjen og igjen for seg selv "Åh, hun snakker bra japansk, Seriøst, jeg trodde ikke hun snakket japansk!". Da ble jeg smigret, spesielt siden han er så søt... Kanskje jeg får litt mer kontakt med gutta etterhvert? -sukk- Jeg må nok bare forte meg å lære meg mer japansk, sånn at jeg kan tvinge dem til å konversere med meg. Men foreløpig.. Det er lettere pinlig å ta kontakt med dem sånn helt uten videre, siden jeg antagelig kommer til å bli stååendes og se dum ut. Tips til fremgangsmåte for å ha kontakt med dem/ eventuelle samtaleemner en japansk gutt kan finne interessante nok til å ville snakke med meg om? HAhahah. Lykke til meg! Det er et litt sent nyttårsforsett, men jeg skal få gutta til å snakke til meg!

onsdag 20. januar 2010

I dag!

Altså, jeg tror kanskje jeg har nevnt det før, men jeg hater virkelig mattelæreren min. Han mobbet meg i går også! Tilogmed Kato-kun reagerte på det, og sa noe sånt som "Stakkar Marion-chan, sykt slemt av han å gjøre sånt, spesielt siden hun er utvekslingsstudent, og egentlig er et unntak for alt sammen!", jeg liker Kato-kun, han er så hyggelig. Men han har som oftest et sår i ansiktet, så jeg lurer på om han er sloss-bølle! Haha.

Ellers kan jeg si at i går hadde vi gym. Og derfor har jeg utrolig vondt i hele meg i dag, sånn kjempevondt! Mellom bena, ryggen og i armene, så jeg ser ut som en gammel dame når jeg går opp trapper. I går spilte vi faktisk soft ball. Omtrent som baseball, bare med jenter! Og, jeg hater softball. Først og fremst fordi de store skinnhanskene ikke er komfortable. Nummer to, fordi jeg ikke har sjangs om å fange ballen, men det kan være fordi at Sari virkelig ikke er flink til å kaste ball! Nummer tre, fordi jeg alltid snubler, og må løpe etter ballene! Så derfor har jeg vondt! Og, sånn sist men ikke minst, jeg er ikke fan av å dele jenter og gutter sånn at de har gym hver for seg, det forsterker jo bare avstanden mellom dem! Det er mye morsommere når alle er sammen...

Hele greia ble holdt på en svær uteplass på størrelse med en fotballbane, og alt var dekket med grus. Så splittet alle seg opp rundt omkring og gjorde sitt beste. Neste gang har vi faktisk test. Her i Japan, eller hvertfall på skolen min, er det sånn at man har tester hele tiden, i stedet for å bli øve og god, og ha en test. Dessuten holder de aldri på med en ting lenge nok til å bli god, de bare lærer basics innenfor alle sporter!

Jeg var utrolig sliten da jeg kom hjem, men Mama vartet opp med jordbær og søt melk til meg da jeg kom hjem, så det ble litt bedre. Jeg hadde jo hatt det rimelig morro, på tross av at jeg var utslitt. Så, det ble raskt senga på meg.

Jeg fikk desverre ikke sove med en gang heller. Jeg vet ikke hvordan det er med andre folk, men jeg sliter med å sove når jeg har store lys-kontraster. Altså, jeg får helt fint til å sove i dagslys, men når jeg sover i et rom med lys, blir kontrastene store, og jeg sover ikke godt. Da jeg var yngre, pleide jeg å sove over hos en venninne som hadde stereoanlegg, og det pleide alltid å blinke i en liten rød prikk. Ikke stort, og man legger jo ikke særlig godt merke til det når man har øynene igjen, men det irriterte meg faktisk nok til at jeg ikke fikk sove. Vel, søsteren min skal jo inn på universitet... Og selv om hun har gjort ferdig en test, jobber hun fortsatt av seg visse kroppsdeler for å klare de neste testene. Hun går ikke på skolen, da de siste månedene av skoleåret stort sett er valgfrie. Derfor studerer hun til langt på natt, og holder desverre meg våken også. Jeg er plaget av det, og vil gjerne snakke til henne eller Mama om det, men jeg er redd for at det blir møtt med irritasjon rettet mot meg, fordi Yoshie faktisk studerer! Så.. Ja, jeg lar det holde på en liten stund til, men.. Så er det nok, det burde jo ikke gå utover meg, og dessuten.. Hun kan i det minste bruke lampa på pulten sin, i stedet for taklampa... Dette er grunnen til at jeg ikke deler rom med noen hjemme i Norge!

Så derfor var jeg meget trøtt i dag morges! Så, jeg hadde faktisk en time hvor jeg satt og skrev japansk i en bok, og jeg ble bare trøttere og trøttere, og plutselig hadde jeg visst sovnet, mens jeg skrev... Jeg våknet av at foten min skled av kanten på pulten, og armen min dunket i bordkanten. Det sa ganske bra dunk, og jeg fikk et par lattermilde blikk av kamerater. Jeg ble ganske lattermild selv også... Litt flaut, men, jeg sov da godt!

Jeg hadde ikke matte heller, så jeg er rimelig fornøyd! Og jeg fikk vite at jeg har fri på fredag! Åh, jeg skal sove masse! Og kose meg... Slaske!

Jeg fikk forresten nesten latterkrampe på bussen i dag. Jeg ble litt distrahert av en møll som virret rundt inne i bussen, og så på mens den skiftet retning fra taket og ned mot en person som satt og leste en utgave av shounen jump. Så fløy møllen inn i vinduet, og dalte ned mot mannen, og da han fanget bevegelsene dens i sidesynet sitt, skvatt han så han hoppet over i det andre setet. Haha, jeg elsker å se folk og dyr som skvetter! Derfor fikk jeg nesten latterkrampe, og endte opp med noe midt i mellom et snøft og et grynt av undertrykt latter, og det påkalte jo mannens oppmerksomhet, så jeg måtte bråsnu på hodet for at han ikke skulle skjønne at jeg lo av ham. Åh, jeg fikk faktisk latterkrampe når jeg fortalte om dette også. Åh, det så så bra ut!

Jeg hadde også sånn japansk leksjon i dag! Det morsomste var nok å snakke med Zack, han er underholdene... Men, jeg liker også leksjonene i seg selv ganske godt! Det er en mulighet til å få litt mer oversikt over japansk, og ikke minst gramatikk. Det gikk ganske greit i dag! Jeg forsto nesten alt, og det er praktisk at Zack hjelper meg med de ordene jeg ikke forstår. Lærererinnen vår var også søt på en snill måte. Har jeg forresten fortalt at han leser bloggen min? Via google translator? Haha, derfor har han lært det norske ordet "nok", fordi google translator ikke oversetter det, men regner det som myntenhet. Så jeg måtte forklare at det også kan bety "mer enn nok", og "antageligvis". Norsk har visst dobbeltbooking av ord det også. Selv om japan er ekstermt... Den jeg har mest problemer med nå for tiden, er Oji-san og Ojii-san. Den ene betyr onkel, den andre betyr bestefar. Det er utrolig vanskelig å holde riktig lengde på i'en, og jeg ender opp med å kalle begge onkel. Og det som er enda værre... Ouji er det japanske ordet for prins.. Her gjelder det å være klar over hva du sier!

Sånn på slutten, jeg er bekymret... Først, for min venninne Mika. Hvorfor? Fordi hun har klubb aktiviteter. "Det er da vel ikke noe å bekymre seg for!" tenker sikkert flere av dere.. Vel jo, det er det! Fordi Mika har en svak kropp, og har nå blitt syk. De har aktiviteter hele tiden, og kommer gjerne to timer før på skolen, bare for å trene, og blir på skolen til halv åtte om kvelden. I tillegg har de ikke ferier, så selv på julaften og i ferien dro hun på skolen for å trene. Hver ENESTE dag! Hun får ikke engang tid til å studere ordentlig! Da mener jeg at det blir å overdrive.. Særlig når hun ikke kan slutte heller, ikke før skoleåret er omme... Dette liker jeg ikke.. Nest etter Mika, bekymrer jeg meg for Momo. Det er da hamsteren vår. Han er ikke frisk, noe mageproblemer. Han ser ut som han har svelget en golfball! Magen hans er virkelig på den størrelsen, og han sliter med å gå, og Mama har kjøpt nytt hus, fordi han ikke kom inn i det gamle.. Så vi er litt redde for at han ikke har lenge igjen.. Trist...

Vel, litt smått fra Japan denne gang også.. Jeg orket ikke ta de lengre tingene i dag, jeg er trøtt... Men kanskje i helgen!?

mandag 18. januar 2010

Norsk krem!?

Okei, litt smått om i dag.. Jeg hadde det utrolig gøy!

Først ble jeg fulgt til skolen av Sanae, hun som snakker engelsk flytende! Vi snakket masse, og hun roste japansken min, og jeg ble sjarmert. Vi snakket litt om akihabara, og ellers alt mulig annet. Til sommeren/høsten skal hun faktisk til Korea som utvekslingsstudent, tøft?

Vel fremme på skolen sov jeg litt, fordi jeg var så sliten. Første time startet, og jeg må bare si det, jeg hater matte-læreren vår. Hvorfor? Vel, fordi han mobber meg. Ja! Han mobber meg! Hva grunnlaget mitt for å si det er? Vel, fordi han vet at jeg ikke forstår den japanske matten, og i tillegg til det... Vel, jeg har fått beskjed om at jeg kan studere japansk de timene jeg ikke forstår noe av. Så, jeg studerte japansk, noe han tydelig så og forsto, spesielt siden jeg var konsentrert om det, og ikke så på tavla. Men dusten sa likevel navnet mitt, og ba meg om å svare på et mattestykke på tavla. (en ligning som jeg tror selv Lena *unnskyld!!!!*, et mattegeni av en venninne ville hatt problemer med) Han sa "kotaenasai" som da betyr "svar". Men endelsen av ordet er en form for ordre, som jeg ble veldig provosert av. I tillegg står han der og smiler sleskt. Dette har skjedd før, og i begynnelsen trodde jeg at det var fordi han ikke visste hvor mye jeg kunne og sånt. Men det ga seg ikke, og jeg innså at han egentlig bare var jævelig den gangen han spurte meg om et svar, og jeg sa "beklager, jeg vet ikke." Og han sa "hahahahah, for en gangs skyld, helt rett! Her vet man ikke svaret!". Åh, jeg ble så arg... Altså, jeg er utvekslingsstudent fra norge, har vært her snart tre måneder, og mannen forventer at jeg skal kunne svare på et mattestykke fra en annen verden (Ja, japan har stri matte!), som involverer kanji'er jeg faktisk har lov til å ikke kunne ennå! Åh, han er teit. Så, jeg velger å se overlegent på ham, og svare "jeg vet ikke", uten å ofre ham hverken en unnskyldning eller en tanke til. Mannen er teit.

Men ellers, resten av lærerene er kjempesnille, og jeg digger naturfag læreren. Han ser ut som noe midt i mellom en hyggelig nisse og proffessor! I tillegg til at jeg liker naturfag og forstår hva han snakker om, snakker han alltid til meg på en hyggelig måte, og lurer på hvordan det er i Norge! Så, man lar ikke en teit mattelærer (hah, mattelærer! De er dømt til å hates uansett! Unnskyld til alle mattelærere som eventuelt leser bloggen min!) ødelegge dagen sin.

Dessuten hadde man med seg matboks i dag, og alle snakket masse med meg, og var glade over at japansken min hadde forbedret seg. Jeg fortalte også om turen til akihabara!

Vi hadde også art classes i dag, og der lagde vi kort! Sånne man klipper til, sånn at man får 3D effekt. Morro! Og vi snakket masse, og hadde det gøy. Ene venninnen min, Reina (jeg har nevnt henne før, hun er veldig mannelig...), lagde et sånt kort med en bæsj på. Og skrev bursdagshilsninger på det, og etterpå ga hun det til en venninne av seg som hadde bursdag... Haha, så utrolig komisk men merkelig! Japanske jenter liker visst bæsj, men bare om det er en liten søt en.. Hahah.

Jeg hadde også klubb aktiviteter i dag! På veien ned til klasserommet klubben holdes, gikk jeg også forbi et par randomme gutter. De sa navnet mitt og hadet til meg, så jeg snudde meg, og smilte og vinket, og det resulterte faktisk i at guttene sa kawaii! HAha, det er morro! De er ikke de som sier kawaii først! Men, jeg blir sjarmert n_n

Klubben var også gøy i dag. Jeg har kastet meg på å tegne anime/manga stil, og bli bedre på det. Utrolig gøy! Koser meg masse med det i alle fall. Og på vei hjem snakket jeg masse med to av jentene fra klubben. De kalte meg kawaii, og nektet å tro på at jeg var 18år, og resulterte i at hun ene sa hun var så utrolig glad over å ha en så søt sempai (sempai betyr at jeg er eldre enn henne!). De spurte også om norsk kjæreste, selvfølgelig, og det var veldig koselig. Jeg blir glad...

Jeg km hjem igjen til syv, vasket badekaret og spiste middag, så dro jeg og Mama for å shoppe inn litt smånødvendige ting. Jeg har fått ganske masse småsår på hendene nå, dere vet, man får en løs skinnbit inntil neglen, også river man i dem, eller noe sånt, og det svir og gjør vondt samme hva du gjør? Ja, nå har jeg fire stykker, pluss tre mindre sår... Jeg hater det. Antagelig fordi det er så kaldt, eller, jeg bruker ikke votter... Dessuten, stolen min er skummel. Vel, i alle fall! Jeg skulle kjøpe håndkrem, og vet dere hva!? På drugstoreren like i nærheten fant jeg en kolleksjon med norske produkter! Krem for hender, føtter og kropp som var ganske fet, beregnet for kalde tider med tørr hud. Tilogmed norskt flagg! Så jeg kjøpte den likesågodt, og siden den var så bra, har Mama kjøpt en og!

Jeg har ikke fortalt om Dangoyaki greia jeg var med på, men jeg tenker jeg slenger ut et innlegg i morgen. Ellers må jeg fortelle om at jeg var nishijokusan!

Akiba Bilder!

Vel, av en eller annen grunn nekter blogspot å samarbeide med meg, så vennligst nyt bildene i tilfeldig rekkefølge, og les beskrivelsene under! Dette bildet viser oss alle som tar purikura-bilder. Øverst til venstre, Rasmus han andre norske, etterfulgt av Aki, lokalkontakten vår og Ellen, den svenske utvekslingsstudenten. Nederst til venstre, meg og så Emma, den danske jenta!


Nok en gang purikura, kun for jentene. Denne gangen er det cosplay purikura! Legg merke til den søte uniformen min, noen som kjenner den igjen!?


Ennå en gang!


Pusekatt kafe, jeg leker med den søte katten!


Alle sammen! De syntes jeg satt så søtt med hendene, så de bestemte seg for å joine kattepus poses!


Og jeg fant tidenes søteste ørepropper til mp3!


Meg, Ellen og Emma!

En gang til, uten for animate, stor anime og manga butikk!


Innrøm det, du blir fristet!

Hele underetasjen var fylt med slike!!!

Nevnte jeg tilfeldig rekkefølge? Vel, her er i allefall inngangsskiltet ved cafeen!

Og en mysende meg som koser med den store katten! Se hvor stort hode den har i forhold til hånda mi!!!

Og den søte, morsomme katten som lå så merkelig til..


Og den katten som likte å ligge på toppen av klatretingen, men det failer, fordi det er hull der. Velvel, praktisk for mage-kløing da.


Cafè'en!

Den store gråe katten, og den menneskeskye sorte, som klatret på skuldrene til Rasmus.

Og den store gråe en gang til, se hvor søtt den ligger!

Og den søte oransje som hele tiden sov! Damen snudde den tilogmed på ryggen mens den sov, uten at den våknet!

Ja, jeg fant den på katte-cafè'en... Jeg ble litt "whoot..." Over denne nøkkelringen, men vel, jeg antar du ikke trenger å ha noen unnskyldning for å gå med den nedre kroppsdelen av en maid på nøkkelknippet ditt i Akihabara...

Dørhåndtaket på pusecafè'en!


Jeg fant en plakat av min elskede Gackt!


Og mine nye karakterer! Gjenkjennes?!?

Beklager den begrensede mengden bilder, men som f.eks på maidcafèen måtte man spørre om lov til å ta bilder, noe vi ikke fikk. Dessuten er det copyright på veldig mange av stedene vi var innom, så det var begrenset med bilder jeg fikk ta. Men, skal du noensinne til Japan, burde du ta turen innom Akihabara, bare fordi det er så merkelig og randomt. Det har sex-hoteller (steder du tar med deg din kjære eller en fin person, og låner et rom for en time eller en natt, og koser dere... *kremt*), cosplay i hauger, alle steder du går finner du elektronikk og spill, maidcafè'er, pusekatt cafè, purikura, god mat, godteri, utrolig fancy mennesker, jenter som står på hvert eneste hjørne iført maidkostymer, skolejente kostymer eller annet søtt, ofte inkluderer det katteører. Det er også litt flere utledninger der, så du blir ikke nedstirret om du går der heller, befriende! Akihabara er virkelig stedet for nerder, uansett sjanger. Jeg fant bydelen merkelig, litt sær, men veldig underholdende og virkelig verdt turen! Vil du se noe annerledes som du bare kan få et sted i verden? Dra til Akihabara!