tirsdag 26. januar 2010

-sukk-

Hei! I dag kommer jeg til å være litt negativ i innlegget mitt, sånn muligens kanskje, så om du har en dårlig dag fra før av, er det kanskje ikke lurt å lese det akkurat nå!

Hvorfor? Vel, jeg har hatt noen tøffe dager i dag og i går. Jeg har følt at jeg har stanget hodet i veggen, og følt at japansken min har stått helt på stedet hvil, og i tillegg bekymrer jeg meg for dumme ting som om hva familien min her egentlig synes om meg. Andre utvekslingsstudenter som leser dette, lurer kanskje på hvorfor det er så viktig for meg at familien min liker meg.. Vel, det er fordi de er familien min! De er kanskje japanske, og vi er ikke relatert via blod, men de er likevel familien min. Jeg har dratt ganske langt for å komme hit, og måttet venne meg til ganske mye nytt, og da blir man automatisk knyttet til dem som støtter deg gjennom alt. Og jeg har heller ingen nære venner på skolen (ikke misforstå, jeg har det morro med de jeg er med, for noen av dem er herlig sjarmerende), mye fordi språket står litt i hindring (jeg er også litt glad for at det er bare på japansk, da kommer jeg fortere inn i det, selv om jeg blir utrolig frustrert enkelte ganger). Noen ganger skulle jeg ønske det var noen andre utvekslingsstudenter på skolen, for da hadde jeg kanskje hatt noen som hadde skjønt oppturer og nedturer i følelser som utvekslingsstudent... Men! Jeg blir jo antagelig sterk av dette her, og jeg er sikker på at alt blir bedre når jeg kan språket bedre. Så inntil da, må jeg bare fortsette å jobbe ræva av meg! Unnskyld utrykket.

I går føltes dagen utrolig tung. Jeg følte meg også veldig ensom på skolen, og jeg tror jeg har vært inne i en av de tyngre periodene som utvekslingsstudent... Ellers skal jeg bare ha mensen.... Uansett, det føltes ikke bra, og jeg var fortsatt nedtrykt da jeg kom hjem i går, i tillegg til å være sliten. Seks timers intense studier av japansk gjør gjerne det med deg! Det føltes godt å komme hjem igjen, men jeg antar folka i huset vårt har hatt litt nok med sitt eget i det siste de også. Så ble det ganske trist da vi fant ut at Momo-chan, hamsteren som hadde vært syk i en lengre periode, hadde strøket med. Lille stakkaren, antagelig godt for ham å slippe unna, for han hadde det ikke godt på slutten.

Heldigvis var dagen i dag ganske grei, i allefall sånn til å begynne med. Jeg hadde det relativt morro på skolen, selv om det var litt stressrelatert... Jeg hadde klart å glemme gymtøyet mitt, og resultatet var at jeg måtte låne av en venninne fra en av de andre klassene, som ikke hadde gym akkurat da. For det er sånn de gjør det i Japan. Det er ikke noe "ikke-bli-med-i-timen-for-jeg-har-glemt-gymtøy", her må du låne av noen..! Så jeg var heldig, men litt kald, da hun bare hadde t-skjorte og bukse å låne meg. Men, jeg hadde gymtøy!

Vi spilte softball, morro på en teit måte, for jeg liker ikke softball. Men det var morro ellers, for folka var så søte og snakkesalige. Læreren er også en raritet.

Men da jeg kom hjem.. Vel, det ble litt tyngre, fordi jeg følte jeg fikk skjenn av Mama. Det var nok bare noe jeg følte, fordi i etterkant fortalte hun meg at det slettes ikke er sånn ting var ment! Men det bare ble så...Tungt! Det er vel i det meste små bagateller jeg reagerte på også, men det ble for mye for meg i etterpå, da Mama startet en ganske seriøs samtale, hvor hun påpekte ting som i det heletatt fikk meg til å føle meg ennå værre, fordi det virket som om hun ikke syntes jeg studerte nok, til tross for at jeg gjør så godt jeg kan. Så, jeg må om enn litt flau, innrømme at jeg brøt sammen i tårer. Det var så... Hjelpesløst! Jeg visste liksom ikke hva jeg skulle gjøre, eller noe som helst, så det føltes veldig godt å gråte litt, uten å bry seg en døyt om at Yoshie og Mama satt der. Det fikk Mama litt mer bekymret, og sa at det egentlig ikke var noen grunn for at jeg skulle gråte, og lurte på hva det var jeg ikke fortalte. Så hentet Yoshie lommetørkler til meg, og jeg fikk tatt meg sammen litt, før jeg begynte å prøve å forklare hva som var galt. Hva som var galt? Vel, jeg studerer til jeg stuper, men det føles ut som om folk ikke setter pris på det, at de mener jeg må jobbe ennå mer, hardere. I tilegg, mine bekymringer for hva de egentlig mener om meg. Etter litt oversettingshjelp fra Yoshie på det jeg ikke klarte å uttrykke selv, skjønte endelig Mama hva som var galt. Og jeg ble umiddelbart beroliget. For for det første, så trengte jeg nok ikke bekymre meg for hva de syns om meg. De ser visst på meg som en datter her i huset, og er nesten enda gladere for at jeg forteller dem hva som plager meg, og at jeg faktisk gråter for dem også. Yoshie også, selv om det ikke virker sånn. Yoshie er visst et evig gloom-face, som de sier. Altså... Litt tom i ansiktet, uten å smile særlig. Egentlig litt skummelt, men det er bare sånn hun er.

Og hva det kommer til med språket... De ble faktisk ganske forskrekket over dette, ettersom de ikke har sagt noe direkte til meg om at jeg må jobbe hardere. Og nå forklarte Mama det at hun ville jeg skulle lære mest mulig, så hun ønsker jeg skal bruke ordboka ennå bedre. Men hun skjønner jo selvfølgelig at jeg blir sliten også, så nå har jeg fått beskjed om å bli sint når jeg er sint, si "nok" når jeg ikke orker mer, eller sove/ta meg fri når jeg trenger det. Og, jeg har fått beskjed om å slappe av mer. Jeg har oppdaget at det er en av mine større svakheter... Jeg bekymrer meg for mye om hva andre mener, så jeg klarer ikke helt å nyte alt jeg burde. Så, fra og med nå av, skal jeg jobbe for å bli en mer avslappet person! Til tross for meg som gråt, endte alt sammen i latter, og det føltes ganske godt å få ha sagt alt jeg hadde på hjertet, og høre dem si at de er fornøyde med fremgangen min i Japansk. Jeg har jo tross alt seks måneder igjen! Og jeg må bare si det... Jeg tror jeg skal gråte oftere, for det føles ganske bra etterpå, i tillegg til at man sover godt. Haha. Men jeg mener det faktisk, det var utrolig godt å whine litt akkurat i dag, som alt var tungt og teit. Jeg skal bekymre meg mindre, og resten av oppholdet mitt i Japan skal være kjempegøy, men, jeg skal ha teite dager også, hvor jeg skal furte mer. Så, pwease, bær over med furtinga mi også! Og, hva er vel gøy med en blogg som er bare dans på roser? Det hadde jo ikke vært sant heller, denne bloggen er jo om en utvekslingsstudents år, og det innebærer oppturer og nedturer på det meste. Dessuten, jeg er jo blid igjen nå! Hahah.

Så, takk for at dere (eventuelt) leste klaginga mi også, nå trenger jeg litt søvn, fordi vi har Kyugitaikai i morgen, eller... Idrettsdag! Og, siden jeg skal spille badminton, er det kanskje greit å ha litt energi, tror dere ikke!? Jeg gledgruer meg. Ønsk meg lykke til da folka!!!

4 kommentarer:

  1. Noen ganger må man bare gråte litt :o Det er jo menneskelig, så folk skal se at vi ikke har det bra. Fint dere fikk prata ut :D

    SvarSlett
  2. "jobbe for å bli en mer avslappet person!" ^^

    SvarSlett
  3. Flyum: Ikke sant! Det føltes veldig bra etterpå! : D

    Anonym: Definitivt! n_n Ønsk meg lykke til!

    SvarSlett
  4. Marion, du er beintøff og har helt klart lov til å ha dårlige dager. Dem sier vel noe slikt som at det som ikke dreper deg gjør deg bare sterkere?? ;) Ha det i bakhodet du lillesøster:)
    Må vel innrømme at tårene var ikke veldig langt unna da jeg leste om hvordan du hadde det disse dagene, men jeg må bare innfinne meg med at jeg ikke kan klemme deg og si at alt kommer til å være bare supert :)
    Glad i deg vennen min :)

    SvarSlett