torsdag 29. juli 2010

Jeg er tilbake!!!!

Eller, litt i allefall! Jeg beklager at jeg har brukt så lang tid på å komme tilbake med innlegg, men enten dere tror det eller ikke, det å komme hjem igjen også, det tar på!!!

Jeg hadde faktisk aldri trodd jeg skulle si det, men jeg har faktisk blitt sliten av å komme hjem også! Nå som jeg faktisk har kommet hjem, så ser jeg at det er ikke så mye som har forandret seg. Huset mitt, f.eks. Det er det samme gamle huset, bortsett fra enkelte oppussinger. Kjøkkenbenken har blitt malt, og vi har fått ny vannkoker. Utseendemessig er det bare lillebroren min som har forandret seg (spurta flere meter oppi været! Eller, hvertfall cm, så nå ser jeg ut som lillesøster. Jeg får ikke engang til å denge ham lengre! Hardt liv!) og er nå i stemmeskiftet og høres mer ut som en hes gås enn noe annet. Mamma og Pappa ser ut som de alltid har gjort, men de har jo forandret seg på innsiden! Det har forresten jeg også. Jeg trodde ikke jeg hadde forandret meg så mye, jeg ser fortsatt på meg som den samme Marion'en som reiste fra Norge for et år siden.. Men jeg er ikke det! I løpet av de tre ukene som har gått siden jeg kom hjem (2 av dem ble forresten tilbragt i Corfu i Hellas, da vi skulle på ferie! Derfor ting har gått ekstra tregt, beklager...), har jeg virkelig innsett at det har skjedd mye med meg også. Både på godt og vondt tenker jeg. Og da må man jo bli kjent med familien sin på nytt igjen! Og det er en utrolig merkelig følelse. Du skal bli kjent med Mamma, Pappa og lillebror all over again, eller... Kan jo ikke kalles det engang, for det er jo noe man normalt ikke opplever! De er jo der, alltid. Man tenker jo aldri at man trenger å bli kjent med dem, som man ville blitt med andre mennesker. De er jo familien din! Men, ja. Jeg har nå blitt kjent med familien min på nytt. Og det er helt merkelig...

Så skulle jeg jo starte på jobb igjen! Her i Norge jobber jeg da på Kiwi! Jepp. Og, 10 måneder uten jobb, uten særlig fysisk aktivitet, da ble jobbing plutselig hardt. Men, litt gøy å komme tilbake til det også. Bortsett fra at jeg fikk såre hender, og var støl to dager etter å ha jobbet, haha. Også er det jo så mange folk å hilse på og ta igjen ting med! Altså, på mange måter blir man travel, samtidig som at alt er så mye mer avslappende og i et roligere tempo enn det jeg har hatt i Japan, så til tross for at jeg har mye jeg skulle gjort her hjemme, er jeg helt behagelig avslappet. Herlig!

Skal jeg fortelle dere om reisen hjem og alt rundt det fra dagen jeg dro, flyvninger og landing? Okai, skal bli!!!

Som de fleste kanskje eller kanskje ikke fikk med seg, så dro jeg fra vertsfamilien min mandag den 5. Juli. Det var egentlig ganske rart. Ikke så gøy. Hvorfor? Vel, kanskje mest pga avskjedskommentaren til vertssøsteren min, som var noe sånt som; "Det hadde kanskje vært like så greit om du ikke kom hit." Jeg syns det var veldig unødvendig av henne å si, til tross for at jeg vet at hun ikke var veldig glad for at jeg bodde der. Og, jeg skjønte at familien, til tross for at jeg hadde takket for meg så pent jeg kunne kvelden før, mente jeg var utakknemlig. Jeg syns det er vanskelig å forstå nøyaktig hva og hvor mye japanske mennesker forventer av meg sånn sett, for det viser seg at mitt beste aldri er bra nok for dem. Heldigvis var det slutten på vertsfamilier for mitt vedkommende! Så, uten å mene noe vondt med det, (og ikke misforstå meg, jeg er kjempe takknemlig for at de tok i mot meg og tok vare på meg!) så sier jeg; Jeg skal aldri, aldri tilbake og bo hos en vertsfamilie noensinne. Jeg kan si det så enkelt som at jeg mistrivdes i vertsfamilier. Jeg tror det kommer av at du blir aldri et ordentlig medlem i familien (eller, jeg ble det i allefall ikke..), og da er det hardt å leve sammen med mennesker. Men! Det har jo vært et utrolig eventyr i allefall! Og det funker for 10 måneder!

Klokken 11 samme dagen, ble jeg plukket opp av reisekontakten min, og dro derfra til flyplassen Narita, som ligger like ved Tokyo. Vi satt på toget omtrent i 2 og en halv time. Så ble vi kjørt med buss til hotellet. Da var klokka rundt 4, og jeg må si jeg ble imponert over hotellet! Det var kjempefint og stort, sånn type.. Nesten luksus!!! Lysekroner med masse krystall (mest sannsynlig juggel, men pent var det!), polert treverk, store speil og generellt sånn skikkelig luksus atmosfære! Rommene våre var også fine. Og vi fikk gratis badehette, tannbørste og tannkrem, hårbørste, svamp og q-tips! Shampo og balsam var det i beholdere som satt fast i veggene. Skikkelig stilig! Men tilbake til saken, etter å ha sjekket inn på hotellet, sov man i to timer, før man spiste middag. Den var egentlig et svært koldtbord, bare litt annerledes enn norskt. Se for deg ris, sushi og andre japanske retter stilt ut i stedet for det trofaste norske. Haha.

Så var det jo å sove da. Det tok litt lengre tid, siden jeg hadde sovet så mye før på dagen, pluss litt spenning. Gledet meg til å komme hjem! Men, jeg fikk da sove! Dagen etter, var det lettere overskyet, og det føltes egentlig ganske greit sånn. Frokost ble inntatt på starbucks, og minuttene etter det, var fyllt med meldinger og telefonsamtaler til alle de japanske vennene mine. Så rart det føltes... Og i det jeg satte meg på flyet, og det lettet, da satt alle vennene mine med eksamene sine.. Det var så rart å tenke på at jeg ikke skulle se dem igjen på evigheter. Men, de er vennene mine! Så det blir nok ikke siste gang jeg ser dem!

I allefall kom vi oss da på flyplassen. Utrolig nok var jeg ikke særlig spent for reisen, eller.. Altså, man var spent, men ikke sånn som da jeg reiste til. Og jeg var jo helt alene! Men, det var ikke skummelt, sånn jeg egentlig hadde forventet at det skulle være. Jeg antar at det ikke er så utfordrende lengre, ikke sammenlignet med å ta seg frem på undergrunnsbanene i Tokyo, uten noen form for engelsk. Ohyessda. Det jeg følte litt på, var bagasjen min.. For kofferten min, den veide 24 kilo! Ops.. Men sånn går det når snille japsemennesker bombarderer deg med gaver! Heldigvis så var damen som skulle sjekke meg inn ny, så hun var altfor konsentrert om å få meg problemfritt til Norge til å tenke over at det faktisk veide ekstra mye! Så, jeg måtte ikke betale, yay. Flaks. Greia med flyvningen tilbake til Norge, var at i stedet for å ta et direkte, så tok jeg tre! Fordi det av en eller annen grunn er billigere. Så, først fire timer på fly til Kina. Det var helt greit, for jeg og en rar mann (som jeg trodde var irsk, men som viste seg å være svensk...) hadde et sete til overs mellom oss, så det ble ikke så trangt! Enkli ganske fint. Men, jeg fikk ikke sove, fordi jeg var jo selfølgelig litt trist over dette med de japanske vennene da, og i det store og det hele... Jeg slet med å innse at det var over! Jeg skulle hjem!!!!!!!!!

Jeg og han rare mannen begynte faktisk ikke å snakke sammen før 20 min før vi landet. Og da ble vi kompiser nok til at han og den rare venninnen hans holdt meg med selskap mens vi spiste lunsj på flyplassen i Kina. Tiden gikk fortere sånn, og plutselig var vi på vei ombord i flyet til Sverige! Men... Jeg fikk en svær, feit, illeluktende kineser ved siden av meg! Oh noes! Han var så illeluktende han, at jeg fikk ikke sovet mer en kanskje en time sammenlagt i løpet av hele turen, og jeg tror jeg fikk kink i nakken av å unngå stanken hans (løkaktig, kjentes litt ut som om noe hadde kravlet inn i armhulene hans og dødd der!), og da, da blir 10 timer på fly ganske lenge!!!

Men omsider kunne jeg da stige av flyet, til min stoooooooooore lettelse. Men da hadde jeg jo alt vært våken i over et døgn, og var ganske trøtt. Derfra måtte jeg hente ut billetten til Norge (fordi den hadde ikke damen klart å skaffe meg!), og så måtte jeg vente ytterlige 2 og en halv time på den svenske flyplassen, før jeg kunne gå ombord i flyet. Det var skikkelig rart å sitte der og høre på norsk igjen.. Plutselig forsto jeg ALT som ble sagt rundt meg, og det var fint!

Ombord på flyet, hadde jeg to veldig snakkesalige mennesker ved siden av meg (jeg tror bestemt de kom fra høyrepartiet, og snakket bare om sånne viktige saker og personer derfra...) men jeg var for trøtt til å følge med på noe av det. Etter at vi kom opp i lufta, slokna jeg faktisk, og våknet ikke før vi skulle lande igjen. Oi, det var en rask flytur..!

Men, tiltross for bittelitt søvn, så hadde jeg klatra litt over et og et halvt døgn uten søvn, og var stuptrøtt! Så jeg vakla meg bort til de koffertgreiene, og stod og håpte på at kofferten min hadde kommet vel frem, uten at noe var verken borte eller ødelagt. Og! Jeg hadde hellet med meg! Kofferten min kom ut blant de 20 første! Yay! Så, jeg grep nå tak i den, og tusla ut og inn i ankomsthallen, klar for å møte familien min! Men... Der var det da ingen.... Ingen...? Ingen! Hvor var de? Neida, det viste seg at det har skjedd ganske mye graving og sånt i retning gardemoen fra der vi bor, så de hadde blitt forsinket! Så, jeg ødela planene deres om å møte meg med skilt og klemmer. For da de kom, da stod jeg der helt klar. Så ble det masse klemmer, litt tårer fra Mamma, og noe hyling. Og! Jeg er helt forferdelig på norsk! Selv om jeg har vært hjemme en stund, er den fortsatt fæl, og var ennå værre da! Jeg bare stammet og tok masse kunstpauser, haha! Norsk er vanskelig, bare sånn at dere vet det!

Da er jeg i allefall vel hjemme, og nå vet dere hvordan ting foreløp. Jeg har planer om å blogge litt til, sånn om hvordan det er å tilpasse seg til alt norsk igjen, og ting jeg kommer på underveis. Så vil jeg slenge ut litt flere tips om Japan, pluss lære folk kanjier og sånt. Om folk har andre ønsker, så skal jeg se om jeg kan få oppfyllt dem også!

Herlig å være norsk igjen.

søndag 4. juli 2010

HJEEEEEEEEEEEEEEM!

JA!!! Nå skal jeg hjem!

I morgen blir jeg plukket opp av reisekontakten min klokka halv elleve på morgenen, så drar vi for å ligge på hotell til tirsdag! Klokka tiiiidlig, står vi opp, og drar til Narita flyplass, for å få meg og bagasjen sjekket inn før klokka 7! Tidlig... Men, så, klokka 9:00 på morran, da bærer det til Kina, hvor jeg bytter fly til Sverige, for så å dra HJEM!!!!!! Der blir jeg plukket opp av Mammaer og Pappaer rundt klokka ni på kvelden! Oh yes! Her snakker vi om å reise langt på en dag!

Så, siden det ikke blir internett, bare gled dere til å se hva jeg skriver når jeg kommer hjem! : D

Hoho!

lørdag 3. juli 2010

Siste skoledag...

Trist, merkelig og humørfullt på en og samme tid!

Jeg er utrolig glad for at jeg endelig skal hjem. Men jeg er trist for at jeg skal dra fra vennene mine her, og muligens ikke ser dem igjen på lenge, for ikke å snakke om de menneskene jeg aldri kommer til å se igjen. Så, blandede følelser! Men likefullt, minneverdig.

Skoledagen var som vanlig, bortsett fra at alle kom til klasserommet vårt, og ville ha bilder sammen med meg, og jeg fikk bortimot 50 brev fra forskjellige folk. Jeg fikk også gave fra rektor, en japansk dukke (forholdsvis svær!) som ingen får se bilde av foreløpig, fordi den er nedpakket i kofferten! 3 dager til jeg drar hjem til Norge, og siden den siste dagen hos vertsfamilien min er i morgen, så er det greit å ligge litt godt og tidlig ann, eller hva? Så, ingen bilder av den.

Så kom den litt værre delen da! Rektor skulle holde tale for studentene. Sånn oppmuntringstale før testuka, og de bestemte seg samtidig for at jeg skulle si hadebra til alle sammen, på japansk, via mikrofon foran hele 2.klasse. Jarra. Så, jeg lagde en bitteliten tale, og mannet meg opp til å holde tale foran 300 mennesker. Da 6 time kom, tuslet hele 2.klasse til gymsalen, der man satte seg på gulvet, og ventet på å høre rektor skravle. Det ble fort en halvtime, og nok av tid til å roe ned nervene mine. Så, da jeg ble hentet opp av en lærer, føltes ikke ting særlig stressende eller skummelt. Men, det at jeg reiste meg opp og gikk, vekket jo selvfølgelig masse oppmerksomhet, og alle glodde. Men er det en ting jeg har blitt vant til etter et år her, så er det at folk glor! Så, ikke noe problem det. Bare smiling og vinking til folk man fanger blikket til!

Så ble læreren med mikrofonen ferdig, ba meg komme frem, og ga meg mikrofonen. Jeg tok den i mot, og hilste pent på alle sammen, smilte stort, og startet så med talen min. Litt skummelt, så jeg stoppet opp og glodde på notat-kortet mitt, glodde opp igjen, smilte stort, og fortsatte. Det fremkalte masse "KAWAII!" i ekko rundt om i gymsalen... Oi. Jaja. Talen var veldig kort, men det funket da, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde vært feilfri, Jippi!

Dere får unnskylde kort innlegg, men man er veldig opptatt nå den siste tiden før man reiser hjem! Så skal jeg heller oppdatere skikkelig når jeg kommer hjem, okei?