Tokyo! Og jeg er faktisk hjemme igjen.. Utrolig.

Gjett hva!?!? I dag har jeg gjort noe stoooooort! Jeg har dratt til Tokyo helt alene! Marion! Marion med retningssans som en død due, og sliter med forskjell på høyre og venstre. Jeg er så utrolig stolt, og det er best for alle andre at de er litt stolte på mine vegne nå altså! Vær så snill? Jeg jobbet hardt! Også i Japan da... Jaja, jeg er i hvertfall stolt!

Haha, egentlig var det veldig lett, på en vanskelig måte. De fleste stasjoner har navnene skrevet på engelsk også, og jeg hadde et skjema med reiseoversikten min på. Men! Japanske stasjoner er ikke logiske! *furteleppe*
Du må liksom gå så mye i så mange retninger og være så forvirret før du finner ut av det! Men, jeg klarte meg da forholdsvis godt. Jeg tullet litt på en mellomstasjon mellom stedet jeg skulle til i Tokyo, og hjemstasjonen min, noe som resulterte i at jeg gikk av for tidlig. Derfor spurte jeg en sånn bilettmann, men han var ikke særlig blid, og sendte meg bare i riktig retning. Heldigvis ville en snill mann med hentesveis hjelpe meg, da jeg spurte. Til tross for at jeg spurte på perfekt japansk, avslørte de blå øynene mine meg, og han kom med de viktigste detaljene på engelsk. Snille-snille snillllle mannen! Og, jeg kom frem. Da jeg forlot stasjonen jeg skulle til i Tokyo, begynte min vandring etter kontoret til JYDA (det er det japanske reiseselskapet mitt. Jeg skulle snakke med lokalkontakten min, og det er egentlig grunnen til at jeg dro!!). Det var ikke lett! Flaut å si det, for jeg hadde et kart fra google maps, og antall skritt jeg skulle gå i hvilken retning, men, selvfølgelig klarte jeg å ta feil. Jeg fant det etter en liten stund, og selv om intuisjonen min sa meg at jeg hadde vært der før, og at det var riktig, gikk jeg selvfølgelig vidre, og ble heldigvis stoppet av en av de andre lokalkontaktene, som hadde lunsj pause. Haha, hvem vet hvor langt jeg hadde gått om han ikke hadde hatt pause akkurat da...

Praten gikk heldigvis greit, og til både min og Aki (lokalkontakten min)'s forbauselse, snakket vi kun på japansk, med de absolutt vanskeligste ordene på engelsk. (som f.eks. pengetransaksjon). Hun ble meget positivt overasket, og fortalte meg at det hadde fått henne til å skvette! Fordi på to måneder hadde japansken min forbedret seg nok til å holde en flytene samtale, involvert med nokså avanserte ord, i følge henne. Jeg kan ikke bli annet enn smigret, og fortsette å jobbe mer. Jeg fikk også tilbud om japanskkurs i nærområdet av frivillige folk (altså gratis!) og, det takker jeg ikke nei til. Familien min er også kjempefornøyd med meg. Bare Mama er litt bekymret, fordi, de som kjenner meg, vet at jeg ikke er noen storspiser. Moren min trodde kanskje ikke jeg likte maten hennes, til tross for at jeg alltid syns det smaker godt, og sier i fra om det. Stakkar, ikke hennes skyld at magen min er liten, og japanske måltider store. Også er hun bekymret for ryggen min, for, som alltid, jeg har eksem. Det er min personlige forbannelse, og den har forfulgt meg siden barndommen. Jeg kan ikke huske å ha hatt et eksemfritt år noensinne. Og, det er ingentingen som hjelper mot det heller. Rett og slett kronisk. Man frykter psoriasis. Men, på en annen side, jeg har ganske mange matallergier, og jeg tåler ikke vaskemidler i klær. Er det noe rart man får eksem? Haha. Så i dg forsikret jeg henne om at alt er bra. Det er plagsomt, men ikke farlig, og jeg har alltid hatt det. Det som fikk henne til å innse at det faktisk ikke er skummelt, var faktumet at min norske mor aldri bekymrer seg over det, bare er litt oppgitt over at det aldri blir borte. Jeg er enig med henne der. Det er liksom ikke det peneste man kan ha på kroppen sin. Men, når jeg kommer tilbake til Norge, skal jeg satse på sånne lysningsgreier som hudlegen har, og prøve å ta knekken på det, selv om jeg har mine tvil.

Men! Tokyo! Etter å ha klart meg bra nok, var det på tide å dra hjem. Jeg kom meg til stasjonen, som faktisk var ganske nærme (flaut!), og fant frem til det riktige stedet uten altfor store problemer. Det som imidlertidig var utrolig flaut, morro og irriterende/stressende på en og samme tid, er at undergrunnsbanene alltid har et ganske stort lufttrykk oppover trappene når tog kjører forbi, og dette sendte da skjørtet mitt rett oppover, og jeg fikk hendene fulle med å dytte det ned for å gjemme trusa mi! Det er direkte stressende å være skolejente! Tror ikke det er så fælt å være skolegutt... Han som gikk bak meg, så i hvertfall nokså underholdt ut. Kanskje han hørte en morsom vits... *håpefull*

Jeg klarte også å ta feil tog! Jeg gikk ned på platformen jeg skulle, men gikk til feil side, så jeg måtte ta toget fra et stopp lengre tilbake. Bra jobba Marion! Men, jeg kom meg da omsider frem til hovedstasjonen min, hvor jeg igjen spurte en stasjonsmann. Han var mye hyggligre, og viste meg riktig retning og sånt med en gang, og jeg kom på det siste toget mitt. Men, rushtrafikk! Resultat = stå på toget i en time. Stress. Men, siste halvtimen fikk jeg sitte i det minste! Så, nå må jeg bli tilgitt av alle leserne mine, for jeg er stuptrøtt. Stress, usikkerhet, japansk og frykt, for så etterfulgt av stor lettelse, gjør en virkelig utslitt! Og, jeg må si, fordet om jeg ikke ville dra dit, hvertfall ikke alene, er det nesten verdt det nå, fordi jeg har dratt til Tokyo alene. Jeg er stolt!!!

Natta!