Marion-chan: Doyoubi 21nichi to Enoshima!

(for de som ikke skjønner overskrivften, betyr det bare lørdag den 21, og enoshima, som er et sted!)
Hei alle sammen! Jeg vet, jeg har sviktet, og ikke blogget siden onsdag... Tilgir dere meg om jeg sier at jeg har vært kjempesliten, og har sovnet før jeg har slått på dataen? Og, dessuten, jeg har planer om å gjøre opp for det med to meeega innlegg i dag! Med masse bilder! Så, pweaaaase?

Så, torsdag var ikke spennende, eneste som skjedde, var et engelskforbud. Jeg bruker ikke mye engelsk, men de ordene jeg ikke kjenner til, kommer ofte på engelsk. Så, resultatet er at jeg alltid går med en svær ordbok under armen, og ser veldig nerd ut. Men, det funker!!!

Så, lørdag var kjempemorro, og må skrives om. Først og fremst, så hadde noen av klassevennene mine invitert meg med på date! Mika, Sayo og Sari. De jeg så langt er best venner med, og alltid spiser lunsj sammen med. Lørdager er korte. Men, minuset er at vi må ha uniform. Den dagen var faktisk ganske grei. På torsdag byttet vi plasser, og resultatet er at jeg har en plass jeg liker mye bedre. Litt lenger unna tavla, og Risako, ene venninnen som alltid gir meg klem, på enesiden, og Mika-chan på andre siden. Foran meg har jeg en snakkesalig gutt, og bak meg, en veldig sjenert en. I alle fall, hyggelig. De to første timene gikk rimelig fort, og den tredje timen, engelsk, hadde vi bingo. Vanskelige engelske ord (haha, for de japanske ungdommene!), som vi skrev opp i random rekkefølge. Jeg fikk, til opplysning, ingen bingoer, mens de fleste andre fikk ett eller annet. Haha. Og, vinneren, en person, Nakai-kun, fikk et sukkertøy. Da læreren gikk ut av klasserommet, og etterlot posen, snek Oka-kun seg opp til kateteret, og nappet til seg et sukkertøy. En til av kompisene fulgte eksemplet hans, og jeg så jo dette, og flira for meg selv. Haha, de er så søte på en helt merkelig måte. Og, så gikk Kato-kun også opp, og nappet til seg et sukkertøy. Også, ga han meg et sukkertøy! Han hadde ikke tatt bare et, han hadde tatt med to, slik at jeg skulle få et også! Hahah, jeg syns det var snilt jeg. Jeg var til opplysning eneste jenta som fikk stjålet sukkertøy på lærerens bekostning. n_n

Etter dette, måtte jeg og Sari-chan vente en time på Mika-chan og Sayo, som hadde privattimer. Derfor tullet jeg rundt i klasserommet, tegnet og skrev norsk på tavla, og snakket med Risako og Tomoyo, som var igjen. En fyr til, han som nå sitter foran meg og kompisen hans, var også der. Vi snakket med dem også, og, de som kjenner meg, vet at jeg alltid sier unnskyld. Enten det er noe galt, eller noen andre som har gjort noe, eller egentlig generellt uten grunn. Og om noen bemerker det, unnskylder jeg meg ennå mer, og alt sammen blir bare tull. Haha... Jeg gjør tilfeldigvis dette på japansk, og det har han lagt merke til. Det fulgte selvfølgelig til en ny runde med å unnskylde seg for at man sa unnskyld. Ellers hadde jeg en aldri så liten sisten med Tomoyo, som er merkelig og kjempemorsom. Utrolig hyper og livlig, og bryr seg ikke to ganger om hvem som ser trusa hennes. Både hun og Risako er i light music klubben, og tok meg derfor med seg til klubbrommet deres. De tre som øvde, ble rimelig glad for at jeg kom innom der. Haha, sjarmerende. Og, vi var også innom klasserommet til Tomoyo, og der var det en lærer som jeg aldri hadde sett før. Han var hyggelig, og gjorde et bemerkelsesverdig og lettere mislykket forsøk på engelsk til ære for meg. Det var også en gutt som lente seg over kateteret, og han hadde jeg heller aldri sett før. Selvfølgelig visste han navnet mitt, og kalte meg "Marion-san". Han var faktisk litt søt, der han sto. Jeg er virkelig populær kjendis... Litt flaut, men utrolig underholdene. Det er virkelig gøy, men utrolig upraktisk også, fordi man blir plutselig veldig selvbevisst, og selvtilliten får et boost.. Okei, det ble feil.. Men, man får følelsen av at man er bedre enn man er, på mange måter. Heldigvis tror jeg at jeg har klart å balansere det greit nok nå. Jeg er ikke så selvbevisst lengre, jeg glir mer inn i mengden, liker jeg å tro.

Men dette ble delvist knust, da vi møtte på en annen venninne. Hun snakker flytende engelsk, og er ganske kompis med gutta. Hun kom bort til meg, og sa at "Du ser de guttene som står og gjemmer seg der borte!? Han ene sier han og du har vært, og skal på date. Jeg trodde ikke på ham, og spurte om det var greit at jeg gikk og spurte deg, så nå gjør jeg det." Jeg benektet dette, fordi vi har jo faktisk ikke det. Dessuten var han ikke så pen at det gjorde noe. Jeg syns det var litt frekt å spre sånne rykter om meg altså! Menmen.. Haha. n_n

Så! Vi dro i alle fall til Enoshima! Det er da i nærheten av skolen min, og har et forholdsvist stort tempel, og har en utrolig høyt tårn, med helt vanvittig utsikt. UTrolig gøy å ha vært med på, det var så pent! Og vi kom i tid til solnedgangen. Først virret vi rundt og spiste lunsj (mac donalds!), for så å gjøre noe som heter "purikura". Sikkert noen som husker dette fra tidligere blogginlegg. Det er en form for fotoboks, som manipulerer deg, sånn at du får perfekt hud. Du kan dessuten dekorere bildene i etterkant, ved å legge til elementer i bildet. De er skikkelig søte, og antagelig mest jenteting, men likevel, facinerende. Jeg har faktisk et bilde klart!!

Så, gikk vi opp til selve enoshima. Det var masse små boder og suvenirbutikker på vei opp til begynnelsen på templet. Jeg kjøpte ingenting, bare så på alt det merkelige som var. Alt fra små vifter, uroer, utstoppede piggfisker, spisepinner og plastsverd, til masker, glassfigurer bøker. Alt i alle mulige farger. Av mat spiste jeg faktisk en riskake, dynket i sukker. Nam! Venninnene mine spiste en svær plate laget av blekksprut. Jeg var ærlig talt for pingle til å smake på. Skummelt!! Så begynte vi på de utrolig bratte trappene opp til templet.Jeg hadde det rimelig morro, fordi venninnene mine har kortere skjørt enn meg. Derfor passet jeg på å gå et par skritt bak dem, og informere dem om på hvilket tidpunkt jeg så trusefargen dems. Mwahaha, stakkar jenter.

Ellers, masse fine dekorasjoner alle steder, og virkelig forseggjort. Og masse utsikt alle steder! Først kom vi til en platform hvor vi gikk gjennom en hellig sirkel. Denne går man gjennom tre ganger. Og man må huske å ikke snakke! Det er respektløst! Så vasker man hendene sine med små øser. Man må rense munnen også, i respekt for templet. Så renset vi myntene våre i hellig vann, for så å kaste en av dem i en sånn bønnekasse, og be. Så slo vi i en sånn klokketing. Hah, bønnene mine er hemmelige! Men, jeg kan si såpass mye som at det er like facinerende hver gang. Og, de japanske folka syns jeg er sterk, fordi jeg får til å bråke skikkelig med den bjella som skal ringles i etter bønnen. *stolt*

Etter dette brukte vi en liten krone på en form for spålapper. Disse er ganske mange og unike. Du kan få forskjellige graderinger av hell. Jeg ble sånn midt på treet. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte jobbe hard med studier. Altså, jeg må jobbe masse med japansken min. Ellers kommer jeg også til å ha et fint år, men ikke forvente noe helt over det vanlige. Kjærlighetslivet mitt kom til å bli betenkt, mye usikkerhet, og noe jeg tolket (via vennene mine) som lettere irritasjon, men ingenting stort å frykte. Det kom ikke til å forandre seg drastisk, men det kom til å være spørsmål. Ellers var venner og familie ganske bra det og. Sari fikk dårlig, noe som gjorde henne relativt paff, og det ble masse småerting og latter rundt det. Mika-chan derimot, fikk en ganske bra en. Heldige!!!

Etter dette, ruslet vi opp til tårnet, som er kjent for utsikten sin. Det var litt tungvint, men vi kom oss da opp. Også betalte vi rundt 31 kroner for å kjøre heis opp, og der gikk vi videre opp en trapp, for å få hele utsikten. Tåret er svææært og hvitt, med mulighet til å stå inne bak et glass og se på det hele, eller opp trappa vi gikk, og se det hele uten glass foran deg. Det var bare.. fantastisk!!! Vi kom oss dit til å se solnedgangen, og det var så pent. Man sto liksom der, med full utsikt over havet og kyst linja, med himmel i alle mulige fargenyanser og et hav som glitret på grunn av den synkende solen. Det er nok rimelig umulig å beskrive, men det var virkelig pent. Og alle de fine fuglene (jeg tror det er havørner, faktisk!!! Mange av dem her!!), som svevde rundt. Åh, jeg ble så glad jeg. Ble liksom så fredelig. Hadde det vært nærmere hjemmet mitt, hadde jeg dratt tid oftere...

Alt i alt ble det en veldig velykket dag. Sari-chan var helt enig, for hun fikk masse mailer fra gutten hun er blindt forelsket i, og vi hjalp henne alle litt med dikteringen. Selv jeg med min mangelfulle japansk.. Haha. Jeg kom hjem litt senere enn planlagt, men det ordnet seg glatt. Men, jeg var så stup trøtt, at jeg ikke orket å blogge. Unnskyld!!! Tilgi meg! Men, tid for bilder!!!