lørdag 19. desember 2009

Jeg hadde aldri trodd noe sånt om meg selv som norsk statsborger...

Alle sammen!!!! Jeg overlevde turen til Tokyo!!!!

Ja, jeg gjorde virkelig det. Er det ikke flott? Det var veldig skummelt, og jeg må innrømme at jeg virkelig hater å være heeeelt alene på alle de forvirrende stasjonene i Japan på den måten... Men, denne gangen hadde jeg gjort alt sammen før! Og, jeg tok meg mye bedre tid til å se meg rundt. Da funket det! Jepp. Selv om jeg må innrømme at jeg har flaks. Hovedtrikset er visst å finne ut hvilken linje man skal på, og så togstasjonen sin, eller endestasjonen til toget man skal ta. Det er virkelig ikke barebare skal jeg si dere, men, jeg brukte masse tid på å lese plakater, skilt og se hvor flesteparten av de andre menneskene gikk. På den måten kom jeg meg ut av det stedet jeg var, og kunne finne frem til neste sted. Togene gikk relativt greit, men jeg ble stresset da jeg kom til undergrunnparten... Hvorfor? Jo, fordi jeg klarte virkelig ikke å finne nedgangen til undergrunnsbanen! Så, etter en del løping frem og tilbake, så jeg omsider et skilt som pekte dit jeg skulle. Puh! Så, man gikk ned en kjempebratt trapp, og måtte selvfølgelig holde nede skjørtet så ingen yre gutter skulle få en oppmuntring i hverdagen. Så, jeg fant jo stasjonen min, og i motsetning til sist gang, klarte jeg det uten å bomkjøre. Jeg klarte det!!! Jeg slipper jo heldigvis å tenke på dette med å kjøpe billett også. Man vet i Norge, hvor man må kjøpe sånne teite togbiletter på eller før toget? Neida, i Japan kjøper man en bitteliten en, for en billig penge , prisen avhenger av hvor langt man skal, så går man gjennom en automatisk bom-ting, som du putter billetten din i, og får den tilbake to sekunder etterpå, med et hull i. Når man kommer frem til stasjonen, finner man bommene, og putter i billetten, så blir den borte. Men, jeg brukte en ennå mer praktisk løsning, med et suica kort. Ja, et grønt kort du fyller over penger på, så bare bipper du det på en flate som ligner på de på norske busser. Da trekker de og regner automatisk ut penger fra kortet ditt. Veldig fint når du er nybegynner på tog over lang distanse, og er stresset!

Så, jeg kom frem til JYDA, det japanske reiseselskapet mitt. Jeg ble motatt av Hayashi-san (jeg tror det er sånn navnet hans staves...), og noe av det første han sa, var; "Oi! Så god japansken din er blitt!", til tross for at vi møttes for nesten en måned siden. Hmm, snilt... Ellers måtte jeg vente en stund på de andre. Den neste som kom, var Emma. Hun er dansk, og jeg var faktisk litt bekymret for henne til å begynne med, fordi hun snakker knapt engelsk, og jeg forstår visst ikke dansk særlig godt... *flaut* Og hun virket så trist den første dagen. Men, hun kom, og vi snakket nå på japansk! Hun hadde kjempesøt uniform, med et skjørt i hovedsakelig blått, med gule og hvite striper. Genseren hennes var gul, jakken brun, og hun hadde slips! Viste seg at hun var i en all-girls skole. Bare jenter! Litt kjedelig, men hun trivdes visst, og hadde skaffet seg venner. Det var godt å høre! Hun hadde ikke sånn alle tiders japansk, men jeg må si, hun har forbedret seg stort! Hun kunne ingenting i begynnelsen! Også viste meg hun noe hun hadde skrevet, og det viser seg at hun er utrolig stri! Hun kan masse kanji og har pen håndskrift på japansk, åh, det er godt gjort! Jeg er faktisk stolt på hennes vegne. Så, etter at vi hadde ventet en stund, kom omsider Aki, lokalkontakten min, Rasmus, den andre norske utvekslingsstudenten, og Caroline, den svenkse Explorius kontakten. De kom inn, og jeg hilste på dem på japansk. Først Aki, så kom Caroline. Jeg har ikke møtt henne før, og skulle ta henne i hånden, og presentere meg.. Okei alle sammen.. Jeg skal nå til å si noe som jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme til å si, og jeg er flau over å innrømme det, som norsk statsborger, og har 5'er i norsk... Jeg glemte hvordan jeg skulle snakke norsk!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg håndhilste på Caroline, som introduserte seg, og jeg smilte, sa navnet mitt, og ble stående der og smile... Uten å si noe, helt til munnen min formet seg mer som en O, og jeg ble bare stående uten å si noe som helst.. Så ble jeg sjokkert over at jeg ikke fikk sagt noe! Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle snakke norsk! Hvordan er det mulig? Jeg står der, som en idiot, og til tross for at jeg er norsk, var det eneste jeg klarte å komme på, japanske ord. Noe så flaut!

Etter et minutt til å hente meg inn, (og å ha sluppet hånden til Caroline) prøvde jeg forsiktig å kommunisere med den norske gutten, Rasmus. Heldigvis gikk det litt lettere, og jeg fikk frem norske ord, men jeg skvatt! Det hørtes helt merkelig, og alt for sært ut! Jeg hadde aldri trodd at det skulle komme en dag jeg ville føle mitt eget morsmål som fremmed, men jeg antar at etter 3 månder med kun japansk, føles selv norsk fremmed. Jeg ble også ennå mer paff over tanken på at norsk var så fremmed, og så ble jeg ennå mer overrasket over at jeg snakket så pent, men hakkete og nølende. Og, i tillegg til dette, selvfølgelig kom de fleste adjektivene på japansk. Rasmus fant dette utrolig underholdene, og Caroline så ut til å finne det morro at jeg foretrakk japansk. Men, sånn det er nå, gjør jeg virkelig det. Det er lettere å finne frem til de japanske ordene! Rasmus kommenterte også; "Haha, jeg syns virkelig synd på vennene dine når du kommer hjem igjen!" Huff, det kommer til å føles veldig merkelig...

Men, etter litt tid, kom den siste jenta også, Ellen. Hun og jeg har omtrent helt likt nivå i japansk, og, det vil si, at etter kun tre måneder, er vi flinke. Jeg mener ikke å skryte, men vi har fått masse ros for det! Rasmus virker til å holde seg mest til engelsk, så, jeg tror ikke vi gjør det for ille, liksom. Vi foretrakk faktisk å snakke japansk oss i mellom, jeg og Ellen. Vi fant også ut at vi har veldig mye til felles, mer enn det vi fant ut første gangen vi møttes. Det viser seg også at hun er velsignet med en anime og manga elskende familie, og hun vil også til Akihabara. Så, hun fortalte søsterene sine om meg, og hun ene ble visst helt på tuppa, og begynte å rope ut om hvor søt jeg var. Så fortalte Ellen at jeg også elsker cosplay, og da ble det enda værre, og nå insisterer begge på å ta meg med til Akihabara. Lucky, or what!?!?!? Hun kommenterte også at jeg likner en dukke.. Hmm, interesting...

Så, turen kom for å dra hjem igjen. Jeg må si, det gikk overraskende bra, og jeg tok bare et tog feil, og det var undergrunnstog, og utgjorde kun 1mins forskjell. Det var samme feilen som jeg gjorde sist gang! Haha. Men, jeg overlevde! Og, på toget som tar lengst tid, det til hjemstasjonen min (omtrent en time i tog), var det helt utrolig stappfullt av mennesker. Så fullt at han som sto foran meg, var helt pent nødt til å akseptere å få hele frontpartiet mitt klemt opp i ryggen sin. Anonym antasting, men æsj da, man kan ikke røre seg, så, det får så være. Det eneste jeg hadde å klage på, var at fyren hadde hette, og på hetta var det pusete pels kant. Som jeg fikk i øynene og nesa. Det var ikke særlig behagelig, så jeg prøvde å komme meg littt unna. Men, jeg nevnte kanskje at det ikke gikk ann å røre seg? Så, jeg rynket litt på nesa, og prøvde å flytte litt på ansiktet, men det gikk liksom ikke, det var så fullt på toget! Resultatet var at jeg blåste på pelskanten, i et forsøk på å få den unna. Men, det endte med at jeg selvfølgelig blåste rett i øret på eieren av jakka, som man kan tenke seg skvatt... Og ettersom det var lettere flaut, kunne jeg jo ikke fortsette med det over lengre tid. Jeg rynket på nesa, så irritert på pelskanten, og snudde hodet så jeg mer eller mindre brukte mannens skulder som pute. Og, i det jeg snudde hodet, så jeg en japansk mann som holdte på å få latterkrampe på grunn av min lille aksjon i å få pelskanten vekk fra ansiktet. Jeg smilte selvfølgelig til mannen, som smilte lattermildt tilbake, og så så man hver sin vei. Ja, det er uhøflig å stirre på andre mennesker når du kjører tog i Japan!

Jeg kom i hvertfall vel hjem igjen, og fortærte noe som må ha vært en halv liter med lapskaus aktig stuing. Jeg var sulten! Ble ikke så seint nei! Og, jeg sov utrolig lenge i dag. Sliten da!

Ellers, dagen i dag har vært rolig, og jeg har for det meste sett på Dark Angel. Stort innhugg i første sesong, og må innrømme at det er utrolig spennende. Vi har også skiftet litt på stua, for nå har vi lagt et stort teppe foran sofaen, type under bordet, og det er tilfeldigvis et varmeteppe. Så, nå har jeg fått ny favorittplass, i form av å ligge under bordet, oppå det varme teppet. Derfor kaller Papa meg katt. Haha.

Men, nå er det sent, så nattinatt for denne gang!

8 kommentarer:

  1. Selv blir jeg kjempestresset på metroen i Tokyo, riktignok bare hvis jeg må bytte bane. Har flere ganger brukt mer tid på å bytte enn selve metroturen fordi jeg har surret omkring. Heldigvis er medarbeiderne i Metroen hjelpsomme.

    Presterte også å putte hotellnøkkelkortet i bom-automaten i Sapporo-metroen i sommer. Jeg kom faktisk greit inn, verre var det da jeg skulle ut...

    Artig blogg forresten :)

    SvarSlett
  2. Heii! ^^ Jeg absolutt elsker bloggen din! Beskriver ett opphold i Japan jeg bare kunne drømme om! Du er heldig T_T Vedder på at om jeg skulle dratt som utvekslingsstudent til Japan hadde jeg ikke vært like heldig som deg med plassering og familie... Såååå, jeg vil vite,hvor bodde du? hva reiste du med? :D Skal søke, skjønner du ._.v Du hadde vel ikke sjanse til å påvirke hvor du skulle bo, eller noe? Håper på svar! ^^


    Oj, merka først nå at du kom hjem I GÅR! :o Lykke til med norsken da :D

    SvarSlett
  3. Edit:
    Oooh, tre måneder bare? :o Ikke utvekslingsstudent i et år, nei... Hvilket program hadde du, da?

    SvarSlett
  4. Tokyotrend: Haha, det er stressende! Godt å vite jeg ikke er den eneste som surrer! Hahahah, funket det? Det har jeg nesten vondt for å tro, men, det hørtes rett og slett genialt ut, nå fikk du meg til å le!

    Og, du liker bloggen? Jeg tok en titt på din også, facinerende, absolutt, og hyggelig min litt... Useriøse hverdagsblogg faller i smak : D

    Martine H. M:
    Haha, så utrolig koselig å høre! Og, ja, jeg er nok utrolig heldig med alt rundt meg, jeg klarer knapt nok å skjønne det selv. Og, nei, jeg dro ikke hjem som i til Norge igjen, men hjem til den japanske familien, hihi. Er fortsatt stasjonert i Japan, og blir det til Juli!! n_n

    Ellers bor jeg i Hiratsukashi, et sted i Kanagawa. Jeg reiste hit med Explorius, som er et lite, men fint selskap, selv om jeg ikke har noe sammenligningsgrunnlag. Hjemmesiden deres er explorius.no!

    Tusen takk for tilbakemelding på bloggen, kjempehyggelig! : D Haha.

    SvarSlett
  5. Ah, det minner meg om veninna mi. Ho går på ein internasjonal skule i wales der dei snakker mest engelsk, men det er ein del folk frå skandinavia og. Iallefall er ho heime i ferien, og har opptill fleire gongar prestert å sei dei engelske odra. Eksempel er håpefully, engelsk ord med norsk lyd. Komisk

    SvarSlett
  6. Oj, hihihi, surra litt ^w^ Jeg bare swoopte gjennom bloggen, leste det som var iøyefallende :3 Har "exchange mania", leser og sluker all informasjon om utvekslingsstudenter i Japan :D Så utrolig mange blogger å lese... D: Men din er fortsatt en favoritt, kommer til å lese videre

    Takk for svar, i allefall :D

    SvarSlett
  7. Jeg visste det marion... jeg bare visste det... jeg har sagt det så mange ganger til alt og alle...
    Jeg kommer ikke til å skjønne en dritt når du kommer hjem xD
    Men kanskje vi kommuniserer på et likt nivå nå =O

    SvarSlett
  8. Ise-fis: Haha, jeg må nok bare grue meg til det ja, jeg kommer nok tilbake med noe sånt selv!

    Martine: Hihi, jeg var litt sånn selv! Lykke til, utrolig koselig at du leser min i alle fall! : ) Og, spørr i vei! Greit å få litt svar og sånt når man selv er på tur, og om du vil ha mailen min, bare spørr! : p

    Snod: Bare gni det inn, haha!!! XD Vi snakket om det før jeg dro... Og, seriøst, det er flaut! Men.. Æsj da, jeg regner med at vi klarer å kommunisere på et vis! n_n

    SvarSlett