Ja, hva syns de søte japsene om wanna-be pepperkaker?

God morgen alle sammen! Eller... For dere er det vel midt på natten, nøyaktig ti på halv fire, når jeg skriver dette. Jeg var for lat til å skrive i går, og siden jeg har masse fri i nærmeste fremtid nå, kan jeg likesågodt slenge på et innlegg på morgenene i stedet for rett før jeg skal legge meg, er dere ikke enige?

Det er sikkert en del folk som lurer på hvordan "pepperkakene" mine ble mottat? Joda, som jeg fortalte, falt de i smak hos familien min. Men hvordan ville de bli mottat av en klasse på 37 mulig kritiske elever, som aldri har smakt norskt julegodt? Jeg var nervøs for dette, men det hadde jeg visst overhodet ingen grunn til å være. Japanske mennesker er veldig høflige, tilogmed ungdommene. De ble kjempeglade og litt sjarmerte over at jeg hadde bakt til dem, og av en eller annen merkelig grunn, er det satt veldig stor pris på hjemmelagde ting, og tanken på at folk har brukt tid til å bake for en. Så, alle sammen klappet for meg, og så veldig glade ut. Så ble en og en rekke sendt opp til katetret, og meg, for å ta en karamell og en kake hver. Hver eneste person sa enten "Arogatou/Arigatou goaimasu" som betyr takk/tusen takk, eller "itadakimasu" som er en høflig måte å si "Jeg begynner å spise" omtrent. Det er en veldig diffus ting å oversette, men det er veldig høflig, og blir satt stor pris på i Japan. Så, om du noensinne skal til Japan, og blir budt mat av noen, eller skal spise sammen med andre mennesker, si "Itadakimasu" !! Uttales forøvrig omtrent som det er skrevet for oss norskinger! n_n

Alle sammen så kjempeglade ut, tilogmed de søte, sjenerte guttene som ikke sier så mye. Og, det så ut til at de de likte det! Jeg fikk i allefall kommentarer på at det smakte godt fra ganske mange av dem, men med Japanere, er dette litt tricky... Helt fra de er små, er de opplært til at de skal si at ting smaker godt, selv om de ikke gjør det, for å glede personen som har lagd det. Så.... Jeg kan bare håpe det falt i smak, og om det ikke gjorde det, takk for at dere smakte! Takk for at dere var glade for det, sier bare jeg. Haha. Det var også en av guttene som sa takk for maten til meg. Hahah. Jeg smeltet også spesielt for Nakai-kun, som må være en av de søteste skapningene jeg har vært borti. Haha, ikke søt på en like-kjæreste måte, men han er liksom så nusselig. Som en kanin! Man vil bare ta ham med seg hjem!!! Han var så søt... Han har altfor stor skjorte innenfor jakka si, så skjorteermene stikker alltid utenfor. Og da han spiste karamellen min, holdt han den med begge hender, og liksom tok flere mindre bitt, i stedet for å kaste hele innpå på en gang. Aww, jeg fikk lyst til å klappe ham på hodet. Men jeg tror kanskje ikke det hadde blitt akseptert like lett som når andre japanske gutter gjør det... Jeg er sjalu på de japanske guttene!

Men, i allefall, det ble godt mottatt! Og, dagen i seg selv var ikke så ille. Masse fritid for meg, og masse soving, fordi de fikk tilbake testene fra forrige uke. Og, det er et utrolig støy når de får skåringa si! I Japan har studentene et veldig press på seg for å gjøre det bra, og komme inn på en bra skole. Så, de studerer masse, hele tiden, og ekstremt mye før en testuke. Og så slapper de av en stund etter testene, for så å starte på'n igjen. Så, om de klarer å få en god skåring (og en god skåring... Her går det på hvor mange av hundre du klarer. Over 80 er bra, har du under, er det... Greit, akseptabelt, men, du får kommentarer om å jobbe bedre), blir det masse leven og feiring! Og, de som får det litt værre, lager enten et flaut, morro opplegg rundt det, eller holder seg for seg selv, i håp om at ingen spørr hva de fikk. Ellers er det veldig vanlig i Japan at resultatene blir hengt opp på store tavler, så folk kan se hvor de havnet, og i forhold til andre. På skolen vår, er bare resultatene skrevet opp, ingen navn, så kan de selv se hvor de havnet på lista.

Ellers hadde jeg en heller flau venninne, som måtte meddele av at ut av 100 mulige på matteprøva, hadde hun fått 8... Bare åtte, stakkar, hun kommer til å ha sint pappa. Spesielt i Japan, som dette er ille. Altså, søsteren min, Yoshie, studerer hele tiden, fordi hun skal snart ha entrance exams på Japanske universiteter, og hun vil inn på et bra et. Så, det har gått så langt som at hun tar med seg bøkene i badekaret og uansett hvor vi drar, har hun med seg en bok. Hun er våken til sent på natt, og ofte har hun ikke overskudd til å smile engang. Jeg var litt nervøs og redd for at hun ikke likte meg, for hun virket så lite hyggelig, og lite glad, gikk ofte ut av et rom når jeg kom inn. Men nei, hun studerte! Hun var utslitt! Og, hun vil ikke være i samme rom som meg, for det resulterer i at vi snakker, hun har det morro, og ikke vil studere. Haha. Stå på Yoshie! Jeg blir overrasket om hun ikke kommer inn på et bra universitet, hun er skikkelig stri... Men, hva vet vel jeg om japanske universiteter? Jeg mener nå uansett hun gjør en bra jobb. Jeg hadde ikke klart å holde meg selv på et sånt kjør.. Men, jeg har nå en gang planer om å gifte meg med en meget rik mann, så jeg kan gjøre hva jeg selv vil, hahah. Yoshie insisterer på ikke å gifte seg, mens den amerikanske søsteren skal ha en utendlansk mann, ikke noe japansk for henne! Jeg skjønner ikke hva som er galt med japanske menn, de er jo så søte, og har ordentlig stil... Hahahah. Men, de er litt.. Pinglete, sjenerte, ikke så mandige som det norske, eller fra andre steder rundt omkring for den saks skyld.

Men, folka, jeg skal på lunsj med Mama, Yoshie, Momona og moren til Momona, som også kalles Okasan. Jeg vet, forvirrende når man kaller bestevennen til Mama for Okasan, og Mammaen til Mama for okasan.. Haha, bare å bli vandt med det! n_n

Sees senere!!