Marion feels down! : o

Vel, hallo der!

Jeg sitter foran dataen, med hår som drypper, og vurderer å føne det før jeg blir forkjølet. Det er kaldt her. Selv om jeg antagelig kan komme til å få noen furtne blikk fra dere norskinger der hjemme, som sliter med -25 grader, og jeg klager over mine -2. Velvel. Dere fyrer sikkert i det minste i husene deres!

Så skal jeg slenge på en takk til min norske mor, som vekte meg i dag tidlig. Ja, du leste rett, min norske mor. Hvordan kan det ha seg? Vel, hun sendte mail til mobilen min før hun la seg, eller, rettere sagt rundt klokken 10 i går kveld for dere, altså klokken seks på morgenen for meg. Jeg hadde trykket på av-knappen på alarmen på min japaske mobil... Også kom det mer bråk, og da jeg så på telefonen, hadde jeg fått mail! Min norske mor som ønsket meg god dag. Haha, sånn kan det altså gjøres! Og koselig å bli vekt av henne selv om vi har en halv jordklode mellom oss. Så jeg kom meg på skolen!

Det var faktisk litt koselig å ha på seg skoleuniformen sin igjen også. Og i dag frøs jeg ikke, fordi jeg hadde på meg kåpa mi. Herlig! Yoshie og jeg skravlet faktisk litt på vei til skolen også. Men halvveis på det stykke vi må gå, slumpet Yoshies venninne på oss.. Joda, hun er hyggelig, men hun har en veldig skummel måte å beundre meg og alt mitt på, og hun snakker vanskelig... Litt merkelig, så unnskyld, men jeg liker henne ikke egentlig. Men hun er jo hyggelig da! Ikke alle som snakker til den norske utvekslingsstudenten n_n Og etter en liten stund kom Sanae, en av de japanske studentene som snakker engelsk. Så da ble det litt prating. Hun er hyggelig, men jeg lurer på om det bare er fordi jeg er utvekslingsstudent.. Hun har en fetisj for utenlandske mennesker, men uansett, lenge mellom hver gang jeg snakker engelsk. Og man tar godt vare på de menneskene som tar intiativ til å snakke til en! Jeg har bestemt meg for å gjøre noe med engelsk-aksenten min før eller siden. Det er flaut å ha en sånn skarp nordisk aksent... Så jada, det er mitt neste prosjekt innenfor språk etter at jeg har lært meg japansk!

Veeeell.. Jeg kom jo til skolen, og Kato-kun sa "happy new year" til meg. Hyggelig av ham, men jeg var litt språkforvirret, så jeg glemte helt hva jeg skulle svare, og bare lo og smilte.. Waat. Jeg holdte på å svare en japansk gutt på norsk, men det ble jo feil, og engelsk ble også merkelig, men.. Ja, det funka ikke, så jeg har på følelsen av at jeg så litt morsom ut der jeg først smilte, og så antagelig fikk et undrende og vantro ansiktsutrykk... *sukk* Haha, jeg gjorde det jo faktisk opp for meg ved å snakke til ham etterpå da, noe han antagelig fant morsomt. Hvorfor? Umm, kanskje fordi når jeg skal ha oppmerksomheten til noen, drar jeg litt i skjorteermer og sånt, og. Eh, de japanske guttene er ikke vant med at jenter tar så åpenlyst på dem, med mindre de skal forbi dem og dytter til.

Og ellers... Jeg fikk godt nyttårs-gratulasjoner, og snakket litt med noen av folka, og det var jo egentlig litt hyggelig å komme tilbake. Jeg ble også Kawaii'et, fordi det var en stund siden folk hadde sett meg. Jeg har også begynt å ta meg selv i å lure på om folk finner meg rar, eller overlegen, eller noe sånt, fordi, spesielt guttene, har en tendens til å bli helt stille i nærheten av meg, og når jeg eventuelt passerer dem, begynner de å snakke igjen og ofte le. Det er litt... Slitsomt. Jeg syns de kan komme og snakke til meg. Jeg finner det på mange måter litt vanskelig å snakke til folk og få meg nye venner her, fordi det er så altfor mange av dem som ikke vet hvordan de skal forholde seg til meg. Om de skal ignorere meg, snakke til meg eller hva de skal, så når jeg kommer opp til folk og gjør forsøk på å bli med i en samtale eller lignende, ender det altfor ofte opp med at folk blir helt stille og lurer på hva de skal si og gjøre. Det føles veldig som jeg trenger meg på, og at de egentlig ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det kommer mest sannsynlig av at de ikke er vant med utledninger. Så noen ganger føles det rett og slett bedre å holde seg for seg selv. På den måten kommer jeg ikke i veien, og kan heller vie oppmerksomheten til de folkene som er tøffe nok til å snakke med meg, og ønsker å ha kontakt med meg. Jeg kjenner jo til dette fra Norge. Slettes ikke alle som ønsker å ha ansvar for en utvekslingsstudent som ikke kan språket helt ennå. Haha, ja, dette var en god del negativt fra min side. Spesielt fra meg som alltid er så positiv, og sier jeg har det så utrolig bra. Men, jeg har jo det! Jeg trives kjempegodt, og folk er utrolig snille! Men, dette er en av de tingene som trekker ned hverdagen litt, og som en utvekslingsstudent kanskje burde være klar over. Alle har sine forskjellige oppturer og nedturer. Jeg har en fantastisk familie, men skolen.. Vel, jeg skulle ønske det var flere utvekslingsstudenter her, eller at folk kanskje i det minste var mer vant til dem. Det er litt slitsomt, spesielt fordi jeg begynner å lure på om personligheten min blir påvirket av språkmangelen, og at jeg derfor virker kjedelig.. Men samtidig, jeg nekter liksom å tro helt på det, man kan vel ikke bli så redusert pga språk! Dessuten snakker jeg jo mye mer nå enn jeg gjorde i begynnelsen. Jeg er vel bare såpass annerledes at folk syns det er skummelt å snakke til meg, satt sammen med faktum at jeg ikke snakker nok japansk. Men på det positive! Jeg har alltid noen å spise sammen med i lunsjen, og jeg har venner, folk som er glade for å se meg, og fryder seg over fremgangen min i japansk. Også folk som hjelper meg om jeg tar feil, og folk som viser interesse, men samtidig finner de siste stegene vanskelige. Om en stund begynner jeg i andreklasse, og da bytter man også om på klassene. På det tidspunktet kan jeg garantert mer japansk, og jeg får nye folk å forholde meg til. Man kan skaffe seg nye venner, og forhåpentligvis delta litt mer i klassen. Det er faktisk bare to måneder til. Men på det tidspunktet er det bare noen måneder til jeg skal hjem. Det går fort! Haha. Så, folk, ønsk meg lykke til, så skal jeg gjøre mitt beste!

Forresten, jeg har besluttet å bytte bokmerke da en venninne på skolen lurte på hvorfor jeg hadde vaskeanvisninger på undertøy i boka mi...