torsdag 25. mars 2010

Ny familie!!

Hei alle sammen! Etter to dagers fravær, er jeg tilbake!

Akkurat nå sitter jeg hos den nye familien min, og vet dere hva? For første gang på relativt lenge, kjenner jeg at jeg slapper av. Det er en fin følelse!

Først og fremst, jeg har skjønt at jeg virkelig ikke har gitt noen god forklaring på hvorfor jeg har byttet familie, så her kommer den: Først, dere vet verstsøsteren min? Vel, var snill og hele pakka, men hun var nummer 2 best i 3.klasse på en privatskole. Hun studerte omtrent 24/7, og resultatet ble at familien endte opp med å halvveis sammenligne mine studier med hennes. Så selv om jeg studerte 6 timer hver dag på skolen, og en time til når jeg kom hjem, så virket det ikke som de ble fornøyde over det. Jeg prøvde å snakke med dem om det flere ganger, men jeg tror faktisk ikke de innså at jeg ikke var i stand til å studere mer enn det jeg var, for ikke å snakke om at jeg ønsker andre ting ut av året mitt her i Japan. Dreier det seg bare om studier, kunne jeg ha gjort det hjemme i Norge. Dessuten, jeg fikk litt nok av at de fortalte meg gang på gang at "vi syns ikke du blir noe flinkere i japansk". Ikke misforstå meg, de var virkelig kjempesnille, men jeg tror dette kan være såkalt kulturkrasj med et land som er oppfostret til å tro at om du ikke studerer, kommer du ingen steder, og at lykken ligger nettopp i studier. Vi i Norge vet heldigvis bedre, at sosial velstand ikke er alt! : )

Det var også mindre problemer som med at de var rimelig strenge, og at jeg og søsteren faktisk ikke kom så godt ut av det oss i mellom. Så det var nok for det beste. Her jeg sitter nå, tror jeg det var lurt å bytte, for å kunne finne litt mer ut av hva som er det standar japanske. Dessuten føler jeg meg bra nå!

Familien består av mor på 26, far som er litt eldre og to jenter, ei på 2år, og ei på 9 måneder. Ja, jeg er litt forskrekket, for jeg har aldri vært glad i baby'er. Tiltross for mye barnesitting! Men vet dere hva? Jeg har barnetekke! Merkelig... Barna her har alt vent seg til meg, og har ingenting i mot å sitte på fanget eller noe som helst, og hun yngste elsker at jeg tuller med henne. Hun på 2 år, minner meg veldig om hvordan jeg var da jeg var mindre. Hun ligner tilogmed på meg da jeg var ung, bare sett bort i fra at hun har sort hår og jeg hadde blond, og jeg er blåøyd og hun er brunøyd.. Vel, okei da! Vi ligner kanskje ikke så mye, men tenk meg i japansk versjon! Som 2 år!

Etter å ha takket for meg hos den gamle familien (noe som faktisk var litt trist, men også føltes riktig) og ha satt meg på toget (noe som var helt forferdelig med en ryggsekk full av bøker, en databag og en koffert som antagelig har passert maxvekta via SAS for lengst!) så kom jeg frem til Omiya eki. Der ble jeg plukket opp av vertsmoren min. Det var hyggelig, fordi hun er så ungdommelig, og kjempehyggelig. Det første vi gjorde, var faktisk å spise burgere sammen! Vi skravlet masse, og da vi kom hjem, ble jeg møtt med et helt hysterisk bråk, som stammet fra de to ovnsrørene på stua. Eller, hundene! Kjempenusselige, et helt blondt et, og et brunt et. Den brune bråker mest, men man vil liksom ikke kjefte på ham, fordi han er så søt! Han heter Basu, mens den blonde heter... Nimo. Tror jeg. De sier ikke navnet hans så ofte, fordi han er så snill....

Jeg har også fått mitt eget rom! (Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å ha eget rom, jeg kommer aldri til å ta det som en selvfølge lengre!) Ikke minst er det svært, og jeg har hele andre etasje for meg selv! Er ikke det flott? Dessuten føles alt her mer avslappet og mindre strengt enn det forrige huset, muligens siden foreldrene er så unge. Jeg har tilbragt de to siste dagene med å se på disneychannel med vertsmoren, for hun elsker Hanna Montana... Ja, jeg vet! Det er hysterisk, hahahahah! Men,jeg trives. Og hun er avhengi av cola, haha. Vi har masse til felles, så hun virker litt mer som en storesøster. Og hun er jo faktisk bare et år eldre en min virkelige storesøster. Tenk det!! : o

Men ja, dere vet da at jeg har det bra, og har internett igjen! Så, ingen grunn til å bekymre seg for meg, om dere har det! Haha.

Den største bekymringen jeg har nå, er hvordan jeg skal klare å venne meg til kallenavnet de har gitt meg... For "Marion" er litt vanskelig, ikke minst for barna, så de kaller meg Mari! Eller Marin! Det høres annerledes ut enn det norske navnet "Mari", for vi sier det liksom med en lang a, legger trykket på ma, men her så sier de "ma" kjempefort, og det er akkurat som man går ned en tone i tonefallet når man sier "ri". Det er vanskelig å forklare, men jeg har fått kallenavn... Jeg har ikke hatt det før, så jeg må bare bli vant med det, haha. Om dere vil høre det noensinne, bare spør meg når jeg kommer hjem!

4 kommentarer:

  1. Så godt å høre at alt har ordnet seg for deg Marion. Nå kommer nok den siste tiden din i Japan til å bli mye lettere for deg. Kos deg :)

    SvarSlett
  2. Aw, den nye familien hørtes koslig ut! :) Ovnsrør er søte, du må ta bilder av dn nye tilværelsen! Og et kallenavn er nok positivt ^^

    SvarSlett
  3. Så bra at ting klaffer får deg da Marion :)
    Høres ut som om du har fått det fint.
    *gode tanker til deg fra øyer*

    SvarSlett
  4. Ungene tenker sikkert jur når de ser deg og blir autoglade =D
    funker nok med de fleste gutter og =D

    SvarSlett