lørdag 19. juni 2010

Forkjølelse (igjen), søte japser og masse tårer.

Ja! Du leste rett. Igjen er jeg blitt forkjølet. Jeg lurer på hvorfor jeg blir forkjølet så masse her borte! Jeg har hatt flere forkjølelser enn jeg er klar over dette året! Og maaaaange runder med feber. Nå også! Startet faktisk med at jeg våknet til sår hals. Mest sannsynlig fordi på den siste uka, har Japan steget opp mot 30 grader, og luftfuktighet som LETT kommer opp i 70%! Så, joda.. Det er varmt.. Og selv når det ikke er varmt, får luftfiktigheta deg til å dø, fordi den er så trykkende! Så det mest sannsynlige, er at jeg har slengt av meg dyna i et forsøk på å bli nedkjølt, men har da vært svett på natta, og blitt overnedkjølt, og blitt forkjøla! Så, her sitter jeg, i 30 plussgrader og strålende sol, og er syk. Fint.

Så da jeg var utrolig varm, og hadde en relativt rød ansiktsfarge, sendte vennene mine meg til helsesøster, hvor jeg tok tempen, og hadde feber. Da fikk jeg en av disse nedkjølende klistremerketing-lappene på panna, og fikk sitte der den følgende timen, og bare "ta det rolig".

Men så kommer den delen som kanskje ikke er så bra... Ikke det at jeg har store problemer med vertsfamilien (bare små irritasjoner, fordi jeg tror nemlig at vertssøsteren min ville ha meg i huset sitt, var bare for å bli populær på skolen, og nå har hun funnet ut av at hun er lei meg, og ignorerer meg nærmest fullstendig.. Æsjda, jeg skal hjem om 17 dager uansett!), men etter tidligere erfaringer både fra denne og den første vertsfamilien, vet jeg at det bare blir styr og mas når jeg blir syk, så jeg orker ikke si i fra til noen av dem, og sover meg heller frisk uten. Mye mer fredfullt på den måten.

Neste dag igjen, hadde jeg fortsatt feber. Eller, den kom i løpet av dagen. I tillegg til at jeg følte meg helt slapp. Så, resultatet var at jeg ble sendt til helsesøster igjen, denne gangen for å sove nede på kontoret hennes. De har to senger med forheng til rådighet, og i en av disse lå jeg og døste i to timer. Jeg tror det hjalp, for jeg følte meg bedre etterpå! Så var det bare å fortelle alle som bekymret seg at; "neinei, det går bra bare jeg får hvilt litt!". Alle sammen er så søte, ber deg om å ta det rolig, og bli frisk igjen! Og alle ser ut til å bry seg. Tilogmed flesteparten av guttene i klassen kom bort til meg og lurte på om det gikk bra, fordi jeg visstnok "så relativt syk ut". Haha. Søte.

Så da man kom hjem, sov man i tre timer, og hadde heller ikke problemer med å sove igjen til kvelden!

I dag våknet man og ville egentlig ikke stå opp. Men man hadde ikke noe valg. Dessuten hadde man lovet vennene sine å henge sammen med dem etter skolen! Det første vi gjorde, var å trene på den synge-greia jeg nevnte i et tidligere innlegg. Slitsomt når stemmen ikke fungerer som normalt, men jeg sang da i allefall. I første time var jeg ikke særlig piff, og det endte med at jeg fikk låne et teppe fra helsesøster (som alle kaller Yama-chan. Litt morsomt, ettersom Yama betyr fjell! Men det kommer av at hun heter Yamaguchi, som er et veldig normalt etternavn i Japan!), og hadde med det til timen, pluss noen.. Jeg aner ikke hva det var, men en form for sukkertøy, kanskje. Det løsnet opp i halsen, og føltes bedre etterpå! Tror ikke vi har samme typen i Norge.. Og ja, til tross for 30 grader ute, frøs jeg. Snakker om kjølig AC i klasserommet? Japp.

Etter det, føltes alt litt bedre! Faktisk ble jeg oppegående nok, og gledet meg til å være med vennene etter skolen. Men så begynte alt å bli mystifistisk. Mika og Sayo, som har gjort veldig mye merkelig de siste dagene, og knapt snakket til meg i det heletatt, sa de hadde noe de måtte snakke med lærerene om. Så tok Sari meg med til et tomt klasserom, hvor vi bare sløvet og skravlet mens vi ventet på Mika og Sayo. Så kom visst Sari plutselig på at hun hadde "glemt matteboka i klasserommet!", så vi måtte tilbake dit. Og da vi kom til klasserommet, var det gardiner foran alle dørene, sånn at man ikke så inn, og det ble ennå merkeligere da de åpnet døren, og ropte "Overraskelse!" til meg. Pultene var samlet til et langbord, fyllt med goddis og drikke, det var også hengt papirdekorasjoner på veggene, og på tavla stod det "Marion to wakarekai!" som oversatt betyr "Marions avskjedsparty". Og alle folka fra førsteklasse på den japanske skolen stod og ventet på meg... Det som er ennå merkeligere? At jeg var klar over det hele omtrent en uke i forveien.. Haha.

JAda, de søte vennene mine har slitt seg helt ut i omtrent 2 ukers tid, med å planlegge dette for meg, kjøpe gaver, goddis og få alle til å samle seg akkurat i dag. Den første uka skjønte jeg ikke hvorfor i alle dager de var så merkelige og ikke snakket til meg i det heletatt, og ble faktisk rimelig irritert på dem. Men, for omtrent en ukes tid siden, skjønte jeg vel det meste, og har egentlig vært klar over flere av småtingene. Og det til tross for hvor hardt de prøvde å skjule det. Så, i stedet for å ødelegge for dem med å fortelle dem at jeg alt hadde skjønt det, smilte jeg heller, rørt over at de faktisk hadde stelt istand såpass for meg. Altså, jeg har jo blitt god venn med mange av dem, men at jeg faktisk betyr nok for dem til at de vil lage et party for meg.. Det er helt utrolig. Jeg har virkelig fått venner får livet her.

Så naturlig nok, tiltross for at jeg også visste om det, så begynte jeg jo selvfølgelig å gråte, noe som overrasket de fleste, men de så litt glade ut også. Jeg fikk faktisk noen andre folk til å gråte også, nettopp fordi jeg hadde blitt så glad. Jeg fikk jo tilogmed gaver! Først og fremst en pakke med spisepinner spesiallaget til meg. Hvordan jeg vet det? Vel, fordi de har ingravert navnet mitt i dem! Og jeg fikk også et fotoalbum. I det, var det bilder fra alle folka i gamleklassa, og bakpå hadde alle sammen skrevet en hilsen til meg. Jeg har ikke peiling på hvor mange som skrev; Selv om det bare har vært ti måneder, har det vært ti utrolig morsomme måneder! Tusen takk for at du kom hit!

Jeg ble så rørt at jeg nesten gråt igjen. Også fikk jeg overrakt en tegning, av to av de flinkeste på skolen vår, som hadde tegnet meg i mangastil. Også fikk jeg masse håndskrevne brev.

Hele partyet var kjempemorro, fordi alle snakket med alle, og det ble spist masse, og utrolig mye tull. For en gangs skyld fikk jeg liksom snakket på lik linje med alle sammen, og det føltes utrolig fint! Dessuten spilte vi en form for flasketuten peker på, hvor vi på forhånd trakk hver vår lapp med et nummer. Den flasketuten pekte på, ble "sjef" valgte ut ett eller flere nummer, og personen/e med akkurat det nummer/et, skulle gjøre som sjefen befalte. Jeg ble sjarmert over den første, fordi jeg og Nakai-kun (han som egentlig er ganske søt!), ble valgt ut til å klemme. Guttene fant det underholdende at jeg er så lite sjenert, og Nakai-kun var søt, fordi da han fant ut av at han skulle få klemme meg, sa han "Yay!". Jeg fikk også latterkrampe da Akane, ei fra gamleklassen, befalte at en av guttene skulle lage en "drink" av alt som sto fremme på bordet, så skulle Kato-kun drikke den. Åh, ansiktsutrykket til Kato-kun i det han drakk av det som må ha vært gift... Genialt! Og, jeg syns det var søtt da Sayo skulle ta et bitt av en kjeks som Matsura-kun matet henne med. Haha, jeg digger folka!

Jeg følte veldig på det at jeg ikke ville hjem akkurat nå, at jeg vil være med alle bittelitt til. Men, samtidig så vil jeg veldig gjerne hjem. Om jeg skulle ha vært her lenger nå, må det være på egenhånd, i eget hus, fordi jeg tror ikke jeg takler å forholde meg til en vertsfamilie stort lengre. Hvis noen spør meg om hva som har vært hardest, tøffest og verst i løpet av året mitt i Japan.. Svaret mitt er utvilsomt "vertsfamiliene." Det kan hende det er jeg som har store problemer med å tilpasse meg andre familier, men det skal være sagt at det er utrolig hardt å komme fra Norge, et kjempefritt land, og fra en familie uten særlig mange regler, og så til en familie hvor du må legge deg helt flat så fort noen finner ut av at du har gjort noe de ikke liker, til tross for at det ikke egentlig er noe å unnskylde seg for.

Uansett, året mitt har vært en utrolig opplevelse, på både gode og vonde sider, og jeg anbefaller absolutt folk til å ta utvekslingsår! Man vokser så mye på det, om ikke annet så blir man i allefall klar over hvor bra det egentlig er der hjemme.

Det første man så da man gikk inn i klasserommet.


Legg merke til merke til tegningen av meg!


Jeg fikk spisepinner!


Med navnet mitt ingravert.


Og fotoalbum!


Se hvordan de har stelt i stand!


Jeg syns de har vært flinke, jeg...


Her gomler man kremboller.


Også fikk jeg lurt alle guttene med på å ta et bilde sammen med meg, yay! Panneluggen min ser merkelig ut...


Meg og Mona. Legg merke til antisktsutrykket til Matsura-kun, han i døråpningen x)


Mika, som alltid er like fotogen!


Og flasketuten peker på.. Mwahaha. De var så søte.


Og vel.. Jeg og Risako kunne vel ikke være dårligere, kunne vi? Men, jeg har nå et relativt merkelig ansiktsutrykk, tørr jeg påstå!

6 kommentarer:

  1. oh, gud så helldig du er ^^

    SvarSlett
  2. Vettu hva??

    Noen utvekslings"firmaer" bestemmer at man skal skifte famile minst 1 gang i løpet av et opphold.

    Tror det kunne være lurt i Explorius også.

    Sikkert lettere å be om "dispensasjon" for denne regelen hvis man går godt i sammen, enn motsatt, å måtte be om å flytte p.g.a "gnissninger" med vertsfamilien

    SvarSlett
  3. Det så skikkelig koselig ut, heldig du er :)

    SvarSlett
  4. Så utrolig snilt av dem! :D Virket skikkelig koslig ^^

    SvarSlett
  5. Så utrolig koselig! :D Heldige ^^
    Synd det med vertsfamilien da :/

    SvarSlett
  6. Ikke sant!? Jeg er heldig med så gode venner! : )
    Og Pappa, ja! Det er noe jeg skal foreslå for Explorius også!

    SvarSlett