Jeg dro tidligere enn jeg pleier, rett etter skolen, for så å møte Zack på Hiratsuka stasjon, sånn type 20 min unna stasjonen nærmest skolen min. Så gikk vi videre til "stam cafèen" vår, altså en liten cafè vi har gått til ved ganske mange anledninger, og satt der med litt forfriskninger, mens vi snakket MASSE.
Fordi norsk og australsk galskap i Japan er awesome!Dessuten, vi liker oreo.
Japanskleksjonene gikk også altfor fort, og på slutten, så ble vi bedt om å holde en hadebra-tale. Man takket for seg, og det gikk smertefritt! Applaus fikk man også. Hihi. Så var det å tusle tilbake til stasjonen da. Det var direkte trist! Siste gangen jeg snakker med Zack på evigheter.. Han har virkelig vært til stor trøst og hjelp for meg her nede, og jeg tror aldri jeg har vært så åpen og rett ut med noen før etter så kort tid som det jeg har vært med Zack. Men hva kan jeg si, man trenger vel noen å kunne støtte seg litt på. Jeg tror nok at vi begge har fått litt hjelp i hverandre, siden vi vet hva den andre gikk gjennom. Så ble det hadebra-klem, og løfter om å besøke hverandres hjemland når vi får mer penger!
Sådet. Trist. Og i morgen skal jeg jo spise is med en haug andre utvekslingsstudenter, og si hadebra til en svensk gutt (Oscar) fordi han drar hjem neste uke. Altså, jeg kan jo møte ham nårsomhelst, men likevel... Og på søndag, da skal jeg til Akihabara med Ellen igjen, hvor vi skal ha hade-bra-gøy. Så kommer nok vi til å krysse landegrensene i etterkant og vi! Hallo, Norge og Sverige, det er ikke langt unna hverandre! Ikke når man har gode venner på den andre siden.
Må være trist å si hadet til alle og vite at man ikke kommer til å se dem på kjempelenge (om man kommer til å se dem igjen i det heletatt).
SvarSlettHøres koselig å spise is med alle da! ^^