Helligdag, kom til meg! Og vertsfamilier.

Huff ja, jeg er veldig glad i disse helligdagene. Jeg er ikke videre religiøs, men uansett, de dagene er en skikkelig redning når du er så stressa og opptatt at du ikke vet hvilken fot du skal stå på. Så i dag har jeg nytt ettermiddagen til det fulle, med både soving, gaming og latskap!

Med andre ord, en veldig kjedelig men behagelig dag. Så, siden jeg har fått noen spørsmål og hendvendelser siden sist, så kan vi kanskje ta ting derfra? Mer spennende enn en eksamensfyllt hverdag i allefall.

Hannepaii (http://lifeofporn.blogg.no/) kom med et par nye spørsmål til meg! (Forresten, bloggen hennes er virkelig morsom, det er ikke bare silly reklame.) Hanne er superduper, og du gir meg spørsmål jeg ikke engang tenkte kunne være interessante for leserene mine! Hihi.

Så, Hanne lurte på hva slags problemer man kan møte på i en vertsfamilie, og hvordan det fungerer dersom noe går galt. Da skal jeg fortelle litt fra mine erfaringer. Jeg fortalte jo egentlig aldri hva som var grunnen til at jeg skiftet vertsfamilie, så jeg for en stund tilbake.
Den første vertsfamilien min (la oss kalle dem Suzuki, for enkelhets skyld. Visste du at etternavnet Suzuki er like vanlig i Japan som Olsen i Norge?), var egentlig utrolig snille mennesker. De tok vare på meg, og det var aldri spørsmål om penger. Men det som var, var at den familien lå litt over gjennomsnittet, altså, de så på seg selv som velstående. Kanskje litt snobbete. Den bestod av Mor, Far og to vertssøstere, hvor den ene var på utveksling i USA. Et av de første og største problemene var jo at vertsfamilien min aldri egentlig fortalte meg hva slags regler de hadde i hjemmet sitt. Så da ble det mye kjefting og straff på meg hver gang jeg gjorde noe galt. Og det idiotiske er jo at jeg ikke visste det var galt. Så ja, jeg følte meg veldig som et barn mesteparten av tiden.

Det neste problemet var studering. I familien hadde vi ei som var like gammel som meg. Hun var virkelig helt SYK når det kom til studering, for hun satt virkelig med lekser og slikt til langt på natt! Det var på et tidspunkt slik at selv i feriene satt hun og jobbet med ting, fordi de kunne komme til å få det på skolen. Hun var faktisk nr. 3 best i hele klassen sin, bestående av 250 elever. Problemet lå i at vertsforeldrene mine forventet at jeg skulle holde omtrent samme nivå som henne, og lese hele tiden. De skjønte ikke at jeg dro til Japan delvis for å lære språket, men mest for å oppleve ting, ha det gøy, bli kjent med kulturen.

Så, selv om jeg fikk fortalt av vertskontaktene mine at jeg hele tiden var blandt de utvekslingsstudentene som kunne mest japansk, sa vertsforeldrene mine hele tiden at jeg aldri var flink nok, at jeg måtte jobbe mer. Og jeg ble så frustrert, for hallo, når man lærer seg et nytt språk, sitter ikke alt med en gang. Man kommer til å gjøre de samme feilene opp igjen, helt til man skjønner det! Og det innså nok ikke denne familien. Tilslutt var jeg så sliten og nedbrutt at jeg ikke orket mer, og fikk ordnet det sånn at jeg fikk byttet familie. Familie nr. 2 var kjempehyggelig, men de bodde altfor langt unna skolen til at jeg kunne være hos dem. Det var hele 2 timer hver eneste vei! Altfor langt og dyrt...

Vertsfamilie nr.3 var kjempegreie! Hvertfall den første uka. Siden det var få vertsfamilier i området rundt skolen min, tok lærerene på skolen min og ringte rundt til elevene i klassen min, og lurte på om noen kunne tenkt seg å ta meg inn for 3 måneder. Familien til Shiori, ei i paralellklassen min, sa ja. De var virkelig hyggelige, og det beste av alt var at de hadde null forventninger til studeringa mi, "gjør det på din måte!", sa de. Men greia der var heller det at vertssøsteren min gikk fullstendig lei meg etter den første uka, for da var det ikke mer popularitet å hente på skolen.. Så i den familien følte jeg meg egentlig som en attpåkladd, eller hva man nå skal kalle det. De var ikke slemme mot meg, men ikke snille heller, egentlig. Jeg følte meg litt som et oversett kjæledyr, hahaha.

Neida. Det var ikke så traumatisk og ille som det høres ut, men det var slitsomt å hele tiden skulle tilpasse seg vertsfamiliene. Du kan ikke bli sur, for du har liksom ikke rettigheter til det. Du er den som må forandre deg, du kan heller ikke kritisere kulturen deres, for det kan bli tatt som en fornærmelse. Og bare for å ha sagt det, dere aner ikke hvor godt det var å kunne komme tilbake til Norge. Hvor fint det er å kunne forsyne seg i kjøleskapet uten å måtte spørre om lov først, å kunne sove så lenge man vil uten å få dårlig samvittighet, å være sur og brøle på familiemedlemmer uten at du risikerer å stå husløs. Nei, fy flate, uansett hvor teit familien min her hjemme i Norge kan være, så er jeg glad jeg har dem!

Så litt for å svare på spørsmålene til Hanne, jeg tror disse problemene, samt at man kanskje aldri "klikker" med familien, dårlig kjemi altså, er ganske vanlige. Eller at man ikke liker noe av maten i den familien. Sånne ting. Og du får alltids byttet vertsfamilie, men det er nervepirrende, for du vet aldri om familien du kommer til er bedre eller verre en den forrige. Det kommer nok helt ann på hvor du havner hen, men flere av vennene mine byttet, og jeg har ennå ikke hørt om noen som ikke får bytte.

Jeg fant bare ut at nok var nok for meg, og det kommer ann på person til person. Mitt beste råd er å føle seg frem. Jeg var livredd for at det var meg det var noe galt med, og ikke den første vertsfamilien, at de var helt normale, japanske mennesker, men det var jo slettes ikke tilfelle. Så føl dere frem!!! Om dere kommer i den situasjonen da.

Bare fordi jeg har verdens kuleste, feite dinosaur i matteboka mi.